«1984»: Baroque Big Brother
Oppsettingen av «1984» på Torshovteateret har gode momenter, men risikerer å drukne i overdramatiske virkemidler.
Salen på Torshovteateret er mørk og liten. Fremmedgjørende liveopptak av publikum blir projisert på fondveggen og registrerer enhver bevegelse, samtidig som høyttalerne gjengir lyder fra publikum selv. Det er ingen tvil om at det er en klaustrofobisk overvåkningsdystopi som skal utspille seg ut ifra den røde dagboken og den hvite kaffekoppen, som lyser enslige på scenen i starten av stykket.
Har man blitt utsatt for stor, provoserende kunst eller ren overflødig dramatikk?
En opphetet debatt mellom konferansier og publikum unngår da forutsigbarhetens felle og introduserer heller temaer fra Orwells «1984» på originalt vis: i det man blir klar over at debattens deltagere er skuespillere, er stykket nemlig allerede i gang i sin metalliske, angstfulle dysterhet.
Under streng observasjon fra Storebrors mekaniske øye, kastes publikum inn i Winston Smiths interne og politiske opprør mot en absolutistisk overvåkningsstat, i samarbeid med den tilsynelatende likesinnede O’ Brien og den litt enkle Julia.
Manuset bygges opp av maniske gjentagelser og brytes ned av skjærende lydeffekter på virkningsfullt vis, selv om Orwells scenarioer til tider blir overbetonet av barokke og blodige virkemidler.
Winstons røde dagbok, Julias røde kjole og røde hår utgjør derimot en fascinerende koloristisk gjentagelse, og et glimt av malerisk håp i kontrast med den monokromatiske oppsettingen. Men fremtidsvisjonen blir jo oppdaget, håpet om frihet trampet ned av skikkelser med skumle gummimasker og Winston torturert av Håkon Ramstads egentlige demoniske, og fremragende, O’ Brien. Rødfargen oppløses i Winstons blod, drypper på gulvet, fyller munnen hans, flekker til skjorten. Torturens blendende brutalitet ser ut til å ikke ha noen grenser og beveger seg med stormskritt mot det overentusiastiske, samtidig som scenens patos forstyrres av bekymringen om Sigurd Myhre har det greit, der han henger og vrir seg fra taket.
Da lysene omsider slukkes rundt en overvunnet Winston kan selv ikke den høyeste applausen overdøve tvilen – har man blitt utsatt for stor, provoserende kunst eller ren overflødig dramatikk?