Strange Hellos surfer på en deilig åttitallsbølge, men gjør ingen triks vi ikke har sett før. Foto: Øystein Grutle Haara
Strange Hellos surfer på en deilig åttitallsbølge, men gjør ingen triks vi ikke har sett før. Foto: Øystein Grutle Haara

«Chromatic»: Merkverdig nostalgi

Strange Hellos vinker entusiastisk til gamle musikalske storheter, men nostalgitrippen er kanskje litt for ekstrem.

Strange Hellos fikk gode skussmål av Universitas anmelder da de i sommer spilte på Øyafestivalen. Spesielt gitarist Odd Martin Skålnes rocka personlighet høstet ros, og noe mindre gitar er definitivt ikke å spore på bandets første fullengder. Selv om mange av låtene er utgitt fra før føles albumformatet kjærkomment.

De ivrige referansene er et tveegget sverd.

Evig eies kun det tapte, og Strange Hellos musikk er en hyllest til en tapt tid. Vokalist Birgitte Alida Holes stemmeleie svinger fra det hviskende, nesten umulige-å-høre, til det kraftige og krystallklare. Gitarene er vrengt tilbake til det sene åttitallet, men selv om bandet åpenbart er inspirert av gamle shoegazehelter, holder de seg som oftest på den mykere siden av genren. Andrelåta «The Prime» er kanskje det største unntaket. I refrenget smelter bandet sammen i et jordskjelv av fuzz, snerrende vokal og fet koring. Det er en utblåsning man bare kan glede seg til å se live.

Helt ned tar de det på låta «Albert», som riktignok er farlig lik den gamle Mazzy Star-perlen «Fade Into You». De drønnende gitarene som ellers preger plata er byttet ut med en akustisk gitar, og Holes stemmeprakt får i refrenget selskap av vakker koring fra bandkameratene. Det vesle gitarpartiet som følger er dessuten av lekreste klasse.

De ivrige referansene er et tveegget sverd. Å revitalisere genren slik Strange Hellos gjør er modig, og det hele er svært velgjort. Men som lytter tar man seg også i å få mer lyst til å grave i onkels platesamling etter hva andre band har gjort før dem.