Bernhard L. Mohrs bok er både velskrevet og interessant, men kunne hatt godt av en dæsj mindre eurosentrisme. Foto: Maja Hattvang
Bernhard L. Mohrs bok er både velskrevet og interessant, men kunne hatt godt av en dæsj mindre eurosentrisme. Foto: Maja Hattvang

«Hvorfor stemmer russerne på Putin?»: Litt mindre bias i monitor, takk!

Bernhard L. Mohr uttrykker med bokas tittelet ønske om å forstå russerne. Der feiler han.

«Hvorfor stemmer russerne på Putin?» er en velskrevet, nærgående og grundig bok om denne underfundige og halvskumle giganten vi deler en 196 kilometer lang grense med. Mohr har selv en interessant historie å formidle, og har i løpet av sine år som Schibsted-utsending åpenbart skaffet seg et bredt nettverk av urbane middelklasserussere. Denne nærheten til kildene, kombinert med Mohr sin kunnskap om russiske forhold og hans kreative penn, gjør lesegleden stor. Spesielt for de som ikke selv har inngående kjennskap til nabolandet i øst.

I møte med kildene sine, blir Mohr ofte «paff» eller «uvel» av deres støtte til Putin.

Boka er skrevet i journalistisk form med et tydelig forfattersubjekt. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, flere har gjort suksess med samme oppskrift – kanskje spesielt journalisten Svetlana Aleksijevitsj, som i 2015 vant Nobels litteraturpris. Men i disse tider, der journalistikken tukter seg selv med organer som faktisk.no og «Mainstream Media» er blitt et negativt ladet begrep, har Mohr en tydelig bias.

For han har, til tross for flere års arbeid i Moskva og hovedfag i russisk fra UiO, et gjennomsyrende og tidvis altoppslukende vestlig perspektiv. Bokens grunnleggende spørsmål viser dette: «Hvordan kan urbane – og tilsynelatende vestlige – middelklasserussere stemme på en president som innskrenker ytringsfrihet og menneskerettigheter?». I møte med kildene sine, blir Mohr ofte «paff» eller «uvel» av deres støtte til Putin. For mange i det demokratiske vesten er dette en helt nærliggende reaksjon, men i en bok som virkelig skal forstå russerne, er det ikke et veldig godt utgangspunkt.

Edward Said introduserte begrepet «orientalisme» i 1978 for å beskrive hvordan vestlige forfattere legger eurosentriske begreper til grunn for å beskrive asiatiske forhold. Forutsatt at man godtar Mohrs «orientalistisme», er boka en god kilde til inngående kunnskap om post-sovjetisk historie, Putins vei til og liv i Kremls innerste ganger, og hvordan det er å være opposisjonell i et land som gjør det stadig vanskeligere å yte motstand mot det tiltagende autoritære regimet. Men «Hvorfor stemmer russerne på Putin?» hadde hatt godt av en klype mindre eurosentrisme.