Ary på Parkteatret: «Hvem er du!? Jeg er ARY»
En selvsikker stemme og masse nytt materiale – Ary er i ferd med å finne sin egen lyd.
Lyset i Parkteatret svinner nesten helt, også på scenen, det blir veldig stille. Det eneste som syns tydelig er de store ARY-bokstavene som pryder sceneteppet. Ut av mørket på scenen kommer Ariadne Loinsworth tuslende forsiktig, kledd i svart. Hun stiller seg foran en mikrofon og begynner å nynne. Tung bass og høy klang fader inn og nynningen viser seg å være hooken i første låt.
...kanskje hun er Dronningen av Nynn?
Vokalen er krystallklar, mikset slik at Ary sin stemme høres tydeligst og sterkest, til og med over høy synth og tung bass og perkusjon. Modig valg, men et riktig ett, for hun har en bærende og vakker stemme. Hun takker alle som har møtt opp før å se henne. «Tenk at dere ville komme for å være her med meg istedenfor å se de nye episodene av Stranger Things sesong 2.»
Det er alltid spennende å oppdage musikk live for første gang, og Ary selv tripper nesten av begeistring over å få fremføre de nye låtene. Hun har funnet seg selv på vokal, produksjonen på det nye materialet er basstungt, med dyktig perkusjon og mye klang i vokalen. Artisten Banks kan virke som en inspirasjonskilde.
Men Ary nynner veldig mye! Altså, hun er veldig flink til å nynne, kanskje hun er Dronningen av Nynn, men hun kunne også skrevet noen flere vers. Det virker som en litt lat gimmick til tider. En gimmick som publikum jubler over på storhiten Childhood Dreams men som senere i settet blir litt gammelt. Ja, for hun spiller alle sine allerede utgitte låter. Her er det «Already There» og «Higher» som leverer best. Hun synger mye bedre, med en mye større kraft live. På refrenget av «Already There» dukker det opp et hint av gåsehud når hun treffer de høye tonene. Ary finner frem et altfor høyt mikrofonstativ og gjør plass til en hvitkledd Kai Gundelach, som gjester et par vers på enda en uutgitt låt, en slags elektropopballade.
Mot slutten av konserten presenterer hun de to skamdyktige musikerne hun har hatt med seg, og en generøs og velfortjent applaus blir gitt av publikum. Et vaskeekte konsertøyeblikk som etterlater en tydelig rørt og lett gråtkvalt Ary. Etter bandet er presentert roper en giret publikumer til slutt: «Men hvem er du da!?» Etter en liten tenkepause sier hun forsiktig: «Jeg er Ary».
