Fy faen: Det manglet ikke på innlevelse fra Hkeem, da han rev tak i stemningen med sin følsomhetspop.
Fy faen: Det manglet ikke på innlevelse fra Hkeem, da han rev tak i stemningen med sin følsomhetspop.
Stående rett opp og ned: Publikum ble gitt smakfulle og stødige energiinnsprøytninger under store deler av konserten på Parkteateret
Stående rett opp og ned: Publikum ble gitt smakfulle og stødige energiinnsprøytninger under store deler av konserten på Parkteateret

Hkeem på Parkteatret: Straight outta Stovner

Hkeem holder det ekte – tracksuits, fake leg og en følsom brur på Parkteatret.

– Shablo! Shabloski! Shablo inn fra sida! Wallah roooolig! roper noen i publikum. Vi befinner oss på «voksenkonserten» rett etter Yngling-arrangementet med fri aldersgrense, men det er ikke lett å se. Lokalet har en umiskjennelig ungdomsskolevibbe. DJen spiller norsk, dansk og fransk hiphop. Det er flere tracksuits enn på gata i St. Petersburg. Folk som neppe er gjengmedlemmer slenger opp improviserte gangsigns. Nesten alle i lokalet er kids. Det er liten tvil om at det er høysesong for fake leg.

Han rapper som om han har minst én ekstra lunge

Oppvarmingsartist Jonas Benyoub rapper over playback, men det funker fordi han – i mangel på en mer «konsertanmelder som leker smart» formulering – rapper jævlig bra. Både han og Hkeem høres bedre ut live enn på opptak. Playbacken funker kanskje hakket dårligere for «special guest» Temur, som drar et par sololåter etter Jonas, men han kompenserer med energi og tilstedeværelse.

Settet til Hkeem starter med at det rigges opp to mikrofoner til en gjeng som ser ut som de kanskje gikk i klassen hans på videregående. Det ser ut som de deltar noe motvillig, men Hkeem koser seg nok for alle sammen. Det er denne uironiske og forfriskende lite «kule» felleskapsfølelsen som gjennomsyrer hele kvelden. Han rapper som om han har minst én ekstra lunge og gestalter en ung E40 med flamboyant gestikulering, dansing og et vanvittig trøkk i stemmen. Hkeem og Jonas er litt som humler – de burde ikke kunne hoppe og danse rundt som de gjør, men de trosser naturlovene og gjør det likevel.

– Wallah jeg trenger litt vann, ass! Jeg er sliten allerede, brur.

Men han er også følsom, brur, noe som blir åpenbart når pangstarten avløses av den samfunnskritiske antivoldsangen «2016». Bangers og roligere låter kommer om hverandre, men trøkket er så jevnt at energien aldri faller. Jeg får ufrivillig gåsehud av «Ekte», mens allsangsfaktoren bæder når Hkeem synger «jeg kommer aldri til å elske igjen» på den såre, ekstremt klissete, men catchy «Urettferdig».

Når Hkeem tar på seg munnbind under introen til en låt om rasisme kunne jeg kanskje dratt frem den gamle ironiske distansen på en dårlig dag. Men det er noe med Hkeem og gjengen hans som gjør at han slipper unna med så mange klisjeer han vil. Og når han og Temur drar på med en slags Will-og-Carlton-dans under hiten «Fy faen» er stemninga så bra at jeg glemmer at jeg er en HF-gutt som står på en hiphop-konsert med en faktisk notatblokk og ser ut som Louis Theroux.

Symbiotisk energi: Til tross for et gira publikum, evnet Jonas Benyoub å samle publikums oppmerksomhet for å minnes sin avdøde venn i et helt stille minutt.
Symbiotisk energi: Til tross for et gira publikum, evnet Jonas Benyoub å samle publikums oppmerksomhet for å minnes sin avdøde venn i et helt stille minutt.