Vigdiskusjon: I 2011 befant Vigdis Hjort seg i et bokbad på Rockefeller for å diskutere stort og smått. Nå diskuterer hun i bokform.
Vigdiskusjon: I 2011 befant Vigdis Hjort seg i et bokbad på Rockefeller for å diskutere stort og smått. Nå diskuterer hun i bokform.

«Vigdis, del for del»: Den gode samtalen

Samtalene mellom Vigdis Hjort og Kaja Schjerven Mollerin er så innsiktsfulle og boken så velskrevet at den knapt kan legges bort.

– Hva ville du vært uten skrivingen? Uten fantasien?

– Jeg er veldig redd for å være pretensiøs. Husk det?

– Ok?

– Uten skrivingen ville jeg ikke vært.

Spørsmålet dukker opp mot slutten av«Vigdis, del for del» . En samtale mellom en av Norges mest anerkjente forfattere, Vigdis Hjort, og litteraturkritiker Kaja Schjerven Mollerin som går over nesten to år. Svarene på spørsmålet viser seg å være beskrivende for boken som helhet.

«Never a dull moment»

Med en litteraturliste på bortimot fem sider skulle man tro at samtalene bestod av overflødig namedropping. Det er ikke tilfellet. De to litteraturprofilene beveger seg lekent fra tungtveiende referanser som Wittgensteins filosofi om at vi må erkjenne ting for å forandre oss, til å hevde at man også kan kjøpe et par nye bukser. Begge deler med samme oppmerksomhet. Samtalene har en engasjerende og jordnær tilnærming til det abstrakte, teoretiske og psykoanalytiske, og gir en trang til å hente frem pennen for å streke under hver setning.

Innimellom samtaler om det å skrive, å være politisk, å være kvinne eller om mot til å frigjøre seg som menneske, fremkommer det brytekamper, oppvisninger og sang – alt iscenesatt av Hjort selv. Boken blir et livlig vitnesbyrd på det Hjorts eksmann skal ha sagt om hennes person: «Never a dull moment».

Håpet du at Hjort her ville endre posisjon i debatten om virkelighetslitteraturen vil du bli skuffet. Hun snor seg stadig unna spørsmål om hvordan hun selv ville reagert på å havne i en roman eller hvordan hun forholder seg til involvertes smerte. Unngåelsen leses imidlertid ikke som en fornektelse av betydelige problemstillinger. Snarere viser Hjort en beundringsverdig og prinsippfast kamp for romanformens frihet.

Boken gir en opplevelse av å være tilstede under samtalene, men heldigvis bare som en flue på veggen. For mellom Hjort og Mollerin er det en kjemi som ikke bør forstyrres av andre stemmer enn de selv henter frem.