Hawkon: Irriterende sårbar
Hawkon vil mye, men har lite interessant å melde.
Opp med hånden de som husker Håkon Njøten! Det var han søte med luggen fra Idol 2004. Siden den gang har han blant annet vært vokalist i The Micropops og musikkollektivet Fagernes Yacht Klubb. Så bodde han i England noen år, før han nå gjør comeback med anglifisert artistnavn.
Det er greit å ha i bakgrunnen, men helst ikke nærmere.
«Vulnerability1000» er Hawkons første soloalbum, og han har fått god hjelp: både Raye, Eirik Glambæk Bøe (ene halvdelen av Kings of Convenience) samt vidundersaksofonist Kjetil Møster har bidratt. Det burde love bra – og ja, produksjonen er gjennomgående god. Så hvorfor funker det ikke?
La oss begynne med tekstene. Linjer som «love is easy/why do you find it scary» og «touch me in your dreams» gjør vondt i hjertet, og ikke på den gode måten. Nødløsninger som «I will never hurt you/like he do» hjelper heller ikke. I tilfelle albumtittelen ikke understreker hva temaet er, passer Hawkon på å gi oss sårbarhet inn med teskje gjennom de femten sporene. Det er blant annet tre «letters» flettet inn: noen korte, robotaktige taler som forklarer sårbarhet for dummies. Det er tre for mye.
Likevel, rett skal være rett. Det er til tider catchy, og sanger som «Swimming Pool» og «Am I Alone» er fine små snutter. Dessverre funker det ikke slik at jo flere effekter man legger på, jo bedre blir musikken. Etter én gjennomlytting er det umulig å skille låtene fra hverandre. Hawkons stemme er egentlig god, men det virker ikke som om han helt tror på det selv, der han skamløst pøser på med autotune. Noen andre arrangementer hadde også gjort seg. Det blir i overkant mye synth og programmerte trommer.
I all sin iver etter sårbarhet, drukner nerven i et overprodusert og såpeglatt lydbilde. Det er greit å ha i bakgrunnen, men helst ikke nærmere. «Vulnerability1000» er ikke noe man aktivt lytter til og nyter. Men kanskje siver det snart ut av en høyttaler i en H&M-butikk nær deg.