Foto: Pressebilde
Foto: Pressebilde

Iffy Orbit: Alt på én gang, hele tiden

Iffy Orbits debutalbum er en skamløs melodifest. Men låtene drukner i lydkaoset.

I musikkverden sies det gjerne at «less is more», men stemmer det? Sandvika-guttene i Iffy Orbit synes nok ikke det. De leverer skamløs, funky indiepop, og det har gjort dem til live-yndlinger i ung alder. Det er derfor ikke overraskende at debut-albumet «Slow Times» formidler intens spilleglede. Dessverre skorter det litt på ordentlig gode låter å spille.

Stort sett får man inntrykk av at det først og fremst synges for å ha noe synge.

Man hører det under det tunge refrenget på «Not Good Enough», og ikke minst på de duse blåserne under avsluttende «No One Else To Blame» – Iffy Orbit har et godt grep om melodier, og en smittende entusiasme for vindskeive synther og kreative arrangementer. Det bobler over med funky bassganger, frekke gitarlicks og massive beats.

Men entusiasmen kan ikke kamuflere at låtmaterialet er så som så. «Before I saw your face I could not quite recall/how it felt to be hit by a basket ball» er vel den ene tekstlinjen man husker etter et par gjennomhøringer – og kanskje den ene gangen lyrikken er så barnslig at det er litt stilig. Stort sett får man inntrykk av at det først og fremst synges for å ha noe synge. Da kan man like greit la være.

Det sjarmerende lydkaoset som er platas store styrke, er også en akilleshæl. Det er kun noen få låter – særlig det chille tittelkuttet og førstesingelen «Let It Go» – som får rom til å puste og vokse. Så selv om et friskt pust i en traust norsk musikkoffentlighet er kjærkomment, blir det aldri noe mer enn litt slitsom, uskyldig moro. Men moro er det.