«Thelma»: Skamfull og skamløs

Filmen starter med et lydløst brak. En åpningsscene til å knipe igjen øynene av retter pekefingeren mot filmens, og menneskets, vondeste indre. Tittelen flimrer deretter over skjermen, og vi hensettes til et traurig studentliv.

Fikk du med dette portrettet? Eili Harboe er Norges nye filmstjerne

Regissør Joachim Trier skildrer ungdommelig ensomhet på et glitrende vis. Thelma er en student i mengden, på Frederikkeplassen, på forelesning, lesende på HF-biblioteket. Hun snakker med foreldrene på telefonen, lyver prøvende om hva hun lager og ikke lager til middag. Vestlandsjenta er ny i byen, hybelen er kliss naken, «alle de andre kjenner hverandre fra før».

Foreldrene er dypt religiøse, men korset rundt Thelmas hals vies mindre og mindre oppmerksomhet. Heri ligger filmens tema: å finne seg selv, men å samtidig huske hvem man er, og var før. Faren er svært opptatt av dette, og på besøk i Oslo påpeker han på strengt vis hvordan han ikke liker «den nye måten» datteren snakker om folk på. At hun er i endring er utvilsomt, mye takket være sin nye venninne, Anja.

Med Anja tar hun sine først trekk av en sigarett, drikker vin, danser. Vaklende finner de hverandre, Thelma innadvendt og nervøs, Anja verdensvant og avslappet. Den nyfunne siden ved seg selv utløser imidlertid en serie epileptiske anfall med overnaturlige konsekvenser. Utredningen på sykehuset gir flere spørsmål enn svar. For vel er det vanskelig å oppdage nye sider ved seg selv, men å gjenoppdage gamle kan være desto verre. Over telefonen kan faren alltid høre «når det er noe».

Faren er også den Thelma søker tilgivelse hos. Uten at filmen oppfattes som særskilt religionskritisk problematiserer den en streng og allvitende fars maktutøvelse over sin datter. Han er imidlertid ute av stand til å tilgi seg selv, som moren gråtende påpeker. Religionens reimer strammer og graver i Thelma, og skammen hun kjenner på gir seg til kjenne i form av nye uforklarlige anfall.

Filmen tar seg god tid. Sannheter både avdekkes og skjules, alt til hva som oppleves som helt riktig tid. På enkelte punkter er selve filmen overforklarende, hvilket dog oppleves som en nødvendig konsekvens av at hovedpersonen selv er forvirret. De bibelske referansene hagler tett, om ikke for tett, men at disse referansepunktene står sentralt for den blåøyde Thelma gir i sin tur også mening.

Totalt sett oppleves «Thelma» som et komplett stykke film. Den er et lukket kapittel, uten at den dermed er fri for løse tråder. Spørsmålene formelig henger i lufta når rulleteksten renner over kinolerretet, men ville man som seer hatt det noe annerledes? Svaret er et soleklart nei.