Faldbakken: Matias Faldbakken. Pressefoto.
Faldbakken: Matias Faldbakken. Pressefoto.

«The Hills»: Godt servert

Faldbakkens nye roman representerer en underfundig annerledeshet i hans forfatterskap.

«The Hills» er kunstner og forfatter Matias Faldbakkens første roman etter triologien «Skandinavisk misantropi» som ble skrevet under aliaset Abo Rasul for omlag ti år siden. Triologien eksperimenterte med ladete tema som vold, pornografi, narkotika og ekstremisme. Ifølge forlagssjefen i Oktober er «The Hills» noe annet. Den er annerledes og mindre «nihilistisk», både når det kommer til språk og innhold.

«The Hills» er noe annet enn forventet

Tittelen, «The Hills», er navnet på en gammelt ærverdig restaurant plassert et sted i Oslo. Restauranten fremstår som en arketypisk gammeleuropeisk institusjon. Ting skal være på en bestemt måte, tradisjon og dannelse er nøkkelbegreper. Fortelleren jobber som kelner på dette fornemme stedet, og trives best når det gamle får bli som det alltid har vært, og han får forsvinne i selvutslettende rutiner.

Boken er skrevet i et litt nittitallsaktig Bret Easton Ellis-språk, et språk tett av informasjon, med mange oppramsinger. Kelneren er ikke noen vanlig arbeiderklassekelner, men en smaksdommer med kunnskap om hva som er riktig av klær, kunst og etikette. Språket gir boken en intensitet som står i fin kontrast til et udramatisk ytre handlingsforløp. Portrettet av stedet og fortelleren står levende frem med stor detaljrikdom.

Har man lest noen av Faldbakkens tidligere bøker er det vanskelig å ikke forvente en form for samfunnskritikk, gjerne gjennom et noe absurd handlingsforløp. I denne boken skjer det lite, det oppvartes, spises og drikkes. Og slik vil fortelleren ha det. Reglene for det sosiale samspillet på restauranten settes på spill når et fremmedelement i form av en kvinne dukker opp. Hennes inntreden fører til at stamgjestene oppfører seg annerledes, og de faste gruppene oppløses. Som deltagerne foran kameraøyet på Big Brother (eller realityserien «The Hills») har ikke det kelnerens blikk noe oppdragende effekt på overklasseklientellet. Jeg-personen liker det ikke. Det gamle Europa, tradisjoner, dannelse og penger, rakner og står frem som overflatisk og substansløs. Det blir likevel ingen sivilisasjonskollaps. Om det er ment som samfunnskritikk er den mindre uttalt enn før.

«The Hills» er noe annet enn forventet. Selv om det har vært annonsert er det vanskelig å unngå å ha visse forventninger om satire og burlesk komikk. Boken er mindre utfordrende og mer observerende enn det Faldbakken tidligere har skrevet. Når man kommer seg over sine egne forventninger gjør språk og observasjoner imidlertid sitt for en underfundig leseopplevelse.