The Book of Mormon: Et blasfemisk mesterstykke

Siden premieren på Broadway for seks år siden, har musikalen blitt rost i skyene av publikum og kritikere. Den har også fått æren for å fornye hele sjangeren. Hvordan lever så den norske adapsjonen opp til forventningene? Ikke så verst. Faktisk er den noe av det beste undertegnende har sett på lang tid.

Det sies at man ikke skal endre på en vinneroppskrift, og det kunne derfor vært svært fristende å følge originalen til punkt og prikke. Den fristelsen faller heldigvis ikke den norske versjonen for. Oversettelsen tar seg flere kunstneriske friheter. Det gjør at den norske versjonen består av minimalt med nødrim og påtatte vendinger. Det er også lagt til egne vitser til originalen.

Musikalen handler om de unge mormonerne Kevin Price og Arnold Cunningham som blir sendt til Nord-Uganda for å misjonere. Historien er vulgær og provoserende, men også varm og vakker – og sykt morsom.

Detaljnivået er mesterlig. Forestillingen er fullpakket av små gylne øyeblikk. Ett er en kort opptreden av Jabba the Hutt og et annet er den døende profeten Joseph Smith som kaster bibelen til hans etterfølger Bringham Young. Man er nesten redd for å gå glipp av noe.

Høydepunktene kommer tett som hagl. Det starter med den fengende åpningssangen «Hallo», via den smått perverse «Døp meg» og ender med en overraskende vendingen på slutten.

Vitsene i musikalen spiller på alt det absurde mormonere tror på: Deres utdaterte syn på homofili og minoriteter (kirken var åpent diskriminerende mot svarte frem til 1978), og deres bisarre bibelhistorie. Ifølge Smith lå nemlig Edens hage i delstaten Missouri, og Jesus dro fra Golgata til det amerikanske kontinent etter at han ble hengt på korset.

Likevel annonserer den ekte mormonerkirken for troen sin i programmet til musikalen. Og utenfor teatret står det mormonere og deler ut bibler med et smil. En amerikansk kvinne forteller at de har delt ut bibler etter forestillinger i West End og Broadway også. Betyr det at satiren mangler brodd?

Svaret er trolig at på tross av vitsene, får publikum dyp sympati med misjonærene. Den latterliggjør religionen, men ikke de troende. Dermed kan man også le med litt bedre samvittighet.