Lars Vaular tok publikum til alteret, mens Broen improviserte seg bort i støyen

Anmeldelser av Lars Vaular, Jenny Hval, Unge Ferrari, Broen, Nils Bech og Shikoswe. Slik var lørdagen på Øyafestivalen.

Selvsikker seremoni

Vaular gikk med ryggen rett til alteret, og Øyapublikummet ga ham sitt «ja».

Lars Vaular har for lengst befestet sin posisjon som Norges suverene rapmogul, men et show som dette tror jeg ingen i publikum hadde ventet seg. Bergensrapperen stiller i en lekker brudekjole, og et måpende amfi blir vitne til at sløret heises opp og stilfullt dekorerer scenen. Det er stormannsgalskap done right, og ikke lenge etterpå heises Vaular selv opp, mens Kjetil Møster strør sine deilige saksofontoner over «Stilen». Hvis det ikke er fett er det ikke Vaular, synges det. Men det er utvilsomt fett, og det er utvilsomt bare han som kunne gjort noe så ekstremt, og fått det til å føles så ekte.

Bare noen låter ut i settet er det duket for et klesskift Dorthe Skappel verdig, men «Gi meg noe bass» setter ikke i gang publikum noe nevneferdig. Er de fremdeles fjetret? Bedre blir det på «Stripar», der også tjommien Girson slenger seg på. Lyden er suveren, bassen treffer der den skal, og rent rapteknisk er det gjennomgående upåklagelig.

Utover i konserten dukker flerfoldige kjente fjes opp. Kamelen, Myra og Unge Ferrari får sin del av bryllupskaka, mens Store P i sydvest, regnmannen, faktisk bringer regnet. Det legger heldigvis ingen demper på publikum. De er vekket, vi er godt uti bryllupsfesten og brudgommen har løsnet på slipset. Sondre Lerche står plutselig på scena for et kjærkomment gjenhør med «Øynene Lukket», og stemningen er alt annet enn dårlig. Den fete grafikken og de laseropplyste trærne bidrar til å komplettere konsertopplevelsen.

At «Nonsens» ikke ble spilt fremkalte noen sure miner, men jevnt over leverer Vaular varene. For virkelig, hadde man trodd noe annet?

FestiHval-høydepunkt

Jenny Hval inviterte til et herlig særing-show på Sirkus.

«Hvis du dør midt under en konsert, er det kanskje litt mindre ensomt». Slike tanker er det Norges pop-performance-kunstner nummer én, Jenny Hval, vil dele med oss fra scenekanten. Riktignok er det ikke det største publikummet som har entret Sirkus – for selv om hun med Blood Bitch ga ut et av fjorårets beste album, er ikke dette noe for Øyafestivalens mest festglade. Vi snakker vampyrer, mensen, feministisk teori og bunnløs kjærlighetssorg, lagt over et bakteppe av kjølige, svevende synther.

Det blir ikke mindre rart på en scene. Hvals performance-show er en meta-refleksjon rundt hele festivalopplevelsen: Hun og sine medsammensvorne «dansere» snur opp ned på skillet mellom artist og publikum når de tar opp mobilene sine og filmer hverandre, så vel som publikum fra scenen. Effekten er slående, og antall mobiler i publikum er forfriskende lavt til Øya å være. Vi er bergtatt.

Låtene, hovedsakelig fra Blood Bitch, gjør seg svært godt i det mørke teltet. De hviskende, suggererende beatsene trekker deg sakte inn i en transe, og Hvals stemme er som alltid utenomjordisk vakker. Likevel er det nok noen som mister tålmodigheten med de ymse performance-påfunnene i de lengre mellompartiene. Ofte bærer showet preg av improvisasjon, prøving og feiling. På et tidspunkt beklager Hval seg fordi hun sitter fast i en nettingstrømpe hun har tredd over hele kroppen.

Et mer helstøpt show hadde derimot tatt bort magien, for følelsen her er at alt kan skje. På sitt beste tar Hval oss med til en helt annen verden, en verden der reglene for konserter er strøket, og nye blir laget underveis. Og i denne verdenen, Jenny Hval, tror jeg kanskje at det er litt mindre ensomt å dø.

Best med sine boys

Unge Ferrari er helt på grensa til å være for kul for sitt eget beste, men redder seg inn når han tør å være ydmyk.

En tettpakket folkemengde står som tente lys idet Stig Haugen, aka Unge Ferrari, tilbakelent entrer scenen ikledd en ferrari-gul kjøredress og smale solbriller. Han kaster ikke bort tiden, og hiver seg rett ut i første låt.

Problemet er bare at han lener seg fullstendig på playback. Låtene snurres i gang som fra Spotify, hvorpå Unge Ferrari kun «hopper på» etter hvert. Det hele topper seg da han minst to ganger glemmer når verset begynner, og er for sen med å føre mikrofonen opp til munnen. Det oppleves som uprofesjonelt.

Konserten får heldigvis et kjærkomment vendepunkt når Unge Ferrari får selskap. Det er liksom noe med at rap-gutter ofte ser bedre ut i flokk enn alene. Unge Ferrari selv ser ut til å slappe mer av, og spanderer til og med et par hele setninger på publikum når gjestene forlater scenen.

Det er nå det tar av. De siste låtene, deriblant «Scubadive» og «Ashanti», er helt på syre. Under sistnevnte låt skiller vokalen seg fra playbacken, og publikum mister alle hemninger.

Akkompagnert av litt villere lyssetting og brått intens røykmaskin-bruk, avrunder den yngste ferrarien sin opptreden med den entusiasmen publikum fortjener. Det skal litt til å være kul nok til å uanfektet bære gule skinnbukser og såpass raske solbriller på en overskyet ettermiddag. Men Unge Ferrari får lov.

Ikke helt Golden Gate

Broen bringer noe friskt og spennende til Øya, men improviserer seg tidvis bort i ulyden.

«Not Safe» står det på tubaen til Heida Karine Mobecks, en av de fem utkledde musikerne som sammen utgjør Broen. Så holder også publikum seg på trygg avstand denne lørdagsettermiddagen, uten at klistremerket nødvendigvis skal påta seg skylden for dette.

I sine fargeglade kostymer spiller Broen genreoverskridende musikk, musikk som vitner om et ønske om en slags forening av flere retninger og stilarter. «There is no shame in being loved,» synger vokalist Marianna Røe på låta «<3», ei heller er det skamløst å fusjonere uttrykk slik Broen gjør. Gitaren på nevnte låt er jagende og tilfører den et deilig driv som enkelte av de andre låtene sårt kunne trengt.

Tidvis oppleves bandet nemlig som ufokusert i sine musikalske påfunn. De har utvilsomt mye på hjertet, og har instrumentene til å presentere det, men ved flere anledninger slår synth, trommer, tuba, gitar og vokal hverandre i hjel. Sleng litt rapping inn i miksen og du ender opp med låter som sparker i absolutt alle retninger, hele tiden. Bedre er den eldre låta «Iris», som i større grad føles som en låt med ett mål, der bandet harmonerer godt med hverandre.

«Vi er Broen, sa jeg det,» spør Røe helt på slutten av konserten. Denne lørdagen var bandet mer brobyggere enn bro, en prosess mer enn et ferdig produkt. Men spennende, det var det så avgjort.

Hjerteknuser med knust hjerte

Sirkus er blitt Nils Bechs soverom, and this is where the magic happens.

På veggen henger en plakat med skriften «DIARY» og på sengekanten sitter Nils Bech i pysjen. Det er nesten sakral stemning i sirkusteltet idet han åpner med låten «Waiting». Bechs klare stemme og lyden av fioliner, som etter hvert møter de rå elektroniske beatsene, skaper vibrerende liv og kraft og i teltet.

Litt som en andre akt skifter Bech til svarte klær. Samtidig blir uttrykket røffere. Fra den skjelvende nærheten på sengekanten, har han nå med seg Silas Henriksen i eksplosiv dans. Som skygger av hverandre beveger de seg voldsomt og intrikat på scenen. «I’m not free», synger Bech i «Echo». Han er kanskje ikke fri, men hans måte å finne uttrykk for følelser på er en befrielse å være vitne til.

Det er til å begynne med behagelig at Bech ikke tyr til publikumsfrieri. Når han likevel tar kontakt med publikum er det umulig ikke å bli sjarmert. Han sier han har vært så nervøs at han trodde han skulle «dævve». «Men det går bra det her.» Ja. Det går veldig bra.

Bechs konsert, performance eller kanskje danseforestilling avsluttes på magisk vis med låten «A Sudden Sickness». Det er ingen tvil om at Nils Bech, med sin insisterende sårbarhet og ærlighet i alt han foretar seg, har berørt hjertene som befant seg i Sirkusteltet lørdag ettermiddag.

Lowkey bergtaende

Fanskaren er ikke så stor – enda. Foto: Regine Stokstad

Det henger et internasjonalt tilsnitt ved Shikoswe. Hun er vanskelig å sammenlikne, og enda vanskeligere å plassere. Det er ikke slik at musikken er enestående eller representerer noe nytt, men den utgjør noe eget og ærlig. Shikoswe gir imidlertid assosiasjoner til Angus and Julia Stone etter at duoen fikk elgitar inn i repertoaret, og taler sånn sett mot sjangeren folk rock.

Det flokker seg etter hver rundt den lille scenen i Biblioteket. «Jeg er lowkey veldig stoka,» innrømmer hun etter et par låter. Iført rød, retro kjole, hvite sneaks og med en elgitar over skulderen fremfører jenta fra Ås en nedstrippet og bergtaende konsert. Å bli forelsket er (som hun sier selv for «Øyaprat») et tegn på at det er en skikkelig god konsert. Og forelsket blir man.

Bak seg har hun to på elgitar og en på trommer. Sammen danner låtene en organisk helhet. Tekstene er deilig selvmedlidende. Samtidig uttrykker hun selvbevissthet og humor knyttet til sine egne følelser. Hun synger om å stalke en på Facebook for første gang, og hvordan det veldig enkelt gjorde henne lei seg. Hun forteller enkle, samtidig virkningsfulle historier. Publikum ler litt, kjenner seg litt igjen. Det føles litt godt, litt vondt.

Det var ikke mange låtene Shikoswe fikk mulighet til å spille. Det står respekt i å tørre bare å spille nytt materiale. Savnet etter låtene fra EP-en «The Hour of the Body» og de utgitte singlene er likevel stort. Gi Shikoswe mer spilletid og større scene – det får bli løsningen.