Knausgård – ikke bare en kjendis

Emosjonelt av Knausgård om Munch.

Munchmuseet er stadig på jakt etter måter å revitalisere og reaktualisere Edvard Munch. Av og til har de gått så langt at det fremstår noe krampaktig. Å betale bloggere store summer for å ta turen, slik at museet kan sole seg i glansen av likes, er et av dem. Det er derfor lett å være en smule skeptisk: er Karl Ove Knausgård nok en kjendis, eller har dette prosjektet noe for seg? Selv mener Munchmuseet at Knausgård innehar en kunstnerisk sensibilitet som overskrider skillene mellom litteratur og billedkunst.

Knausgård har lett gjennom magasinene og endte til slutt med i overkant av 100 malerier og 30 grafiske arbeider, i tillegg til noen skulpturer. Flere av verkene vises for publikum for første gang. Allerede fra start merkes det at Knausgård har valgt å holde seg helt i bakgrunnen. Bortsett fra de sedvanlige, noe kleine sitatene på enkelte vegger Munchmuseet alltid insisterer på å ha, så er ikke forfatteren merkbart tilstede i utstillingen. Dette er deilig. Etter alle + Munch-utstillingene hvor Munch ofte har kommet i annen rekke, er det flott å se en ren Munch utstilling igjen.

Knausgård om Munch er gjennomtenkt og velkomponert. Knausgård har virkelig gravd og funnet frem til et interessant utvalg bilder. I stedet for kun kjendisfaktor tilfører forfatteren et annerledes blikk, som nettopp ikke tilhører en garvet kunstviter. Han har ikke lagt kunstfaglige vurderinger til grunn, men latt følelsene styre i sin utvelgelse. Og at følelser er kriteriet Knausgård har brukt speiles i utvalget som nærmest sitrer av energi og liv. Et annet resultat av dette annerledesblikket er at Knausgård like gjerne trekker frem skisser som ferdige verk. Noe som gir en fin mulighet for publikum til et større innblikk i Munchs produksjon og hans arbeidsmetoder.

Andre grep Knausgård har tatt er at han nesten helt har unngått de ikoniske bildene vi alle forbinder med Munch. Det er behagelig at de mindre kjente bildene slipper å kjempe om oppmerksomheten med Skrik eller Stjernenatt, og ideen om å kutte tittelkort så man ikke skal henge seg opp i biografisk fakta oppleves som befriende og åpnende. Motforestillingen mot Knausgård som kurator forsvinner gjennom utstillingen. Resultatet er blitt høyst severdig, og det er bare å glede seg!