Kulturmannen: Blanklinjer og ballespark

Premisset for Ellisiv Lindkvists boksingel Oh, Kulturmannen er tiltrekkende: et verbalt angrep på Kulturmannen. Flamme Forlag beskriver selv boksingelen som «en retorisk tekst, et feministisk kampskrift, et velrettet ballespark», men Oh, Kulturmannen lever ikke opp til forventningene. Mye av den 30 sider korte boksingelen er overflødig og platt. Spesielt platt er det gjentagende grepet med en blanklinje mellom nest siste og siste linje, som her:

Hei, Kulturmannen.

Jeg snakker til deg.

Jeg skriver til deg.

Jeg vil bli sett av deg.

Sett og likt

Jeg vil at du skal ta meg

på alvor.

Det er lett å bli usikker på om Oh, Kulturmannen faktisk er poesi. Formen er så umotivert at boksingelen kvalifiserer som knekkprosa – poesi hvis eneste poetiske egenskap er linjeskift.

På sitt beste er boksingelen morsom og flau, som når Lindkvist skriver «Hvem har størst tiss? / Ikke jeg!». Dualiteten mellom hat og kjærlighet overfor Kulturmannen er interessant. På tross av at dikt-jeget kritiserer Kulturmannen for å ikke se henne og forkaster hans sannhet og hans guder, vil hun ha ham og oppmerksomheten hans. De yngre forfatterkvinnenes oppmerksomhet holder ikke for dikt-jeget, de er konkurrenter i kampen om Kulturmannens gunst: «Og se: der står en kvinnelig forfatter, / ti-femten år yngre enn meg, / sikkert penere, / men ikke smartere».

Oh, Kulturmannen er en morsom liten boksingel, men hvis du kun skal lese én bok om Kulturmannen er det ikke denne. Lindkvist bommer på ballesparket.