Foto: Pressebilde
Foto: Pressebilde

Lene Wold: Ærlig om æresdrap

Lene Wold lar gjerningsmannen bak æresdrap fortelle sin historie. Ære være henne for det.

Æresdrap er en så monstrøs handling at det er vanskelig for mange å fatte at vanlige mennesker av kjøtt og blod står bak. I Ære være mine døtre. En fars fortelling om å drepe sitt eget barn forteller Lene Wold historien til en far som har utført æresdrap, og historien til den ene av de to døtrene hans som overlevde drapsforsøket med innsikt og empati, uten å overdrive.

I Ære være mine døtre tar Wold opp et lite belyst tema. Nettopp derfor kunne man ønske at hun gikk enda dypere inn i problematikken knyttet til æresdrap. Wold beskriver én familiehistorie. En diskusjon om hvor representativ dette tilfellet er hadde derfor vært interessant å ha med. Et annet aspekt det kunne vært skrevet mer om er psykologien som ligger bak og hvilke mekanismer som settes i spill når slike drap utføres.

En tredje bemerkning gjelder det at boken er av typen som har et budskap. Et budskap som til tider blir noe messende. Wold vil ha frem at «æresdrap ikke handler om islam, men om tradisjoner og lovverk som kan utfordres og forandres». Dette understrekes så mange ganger at en kan begynne å lure på om dagens debattklima med alternative fakta begynner å sette spor i litteraturen – en helgardering mot muligheten for å feiltolkes.

Når det er sagt gir boken både innsikt og kunnskap. Et av grepene som gjør at boken virkelig går hjem er Wolds egne refleksjoner rundt det hun opplever. Wold har valgt å skrive seg selv inn i historien fordi det gir en ærligere fremstilling av hva slags holdninger hun har tatt med seg inn i arbeidet. Den ene datteren ble drept fordi hun forelsket seg i en av samme kjønn, noe som ligger nært for Wold som selv er homofil. Ved å trekke inn sin egen legning får hun frem en refleksjonsdimensjon som hever boken, og skiller den ut.