Å si at gutta i Skalla ikke er hese etter å ha sunget én låt, vil trolig være løgn. Foto: Raymon T Hauger
Å si at gutta i Skalla ikke er hese etter å ha sunget én låt, vil trolig være løgn. Foto: Raymon T Hauger

Skallas nyeste EP er Skallebank på siste vers

Skalla gir deg en plate med høy puls og nonchalant aggresjon.

Hva får du om du blander sammen litt punk, litt postpunk og slumper i litt grunge? Aner ikke. Men hvis du i tillegg skrur opp volumet til et punkt hvor du undrer på om naboene snart vil banke i veggen ved siden av i utakt, så nærmer det seg Skallas Natt til siste mai. Det er rått, kortfattet og med en nonchalant tilnærming til hvordan å behandle både instrumenter og tekst.

Det er aggresjon i harde doser. Vokalen synges som om den konstant sang på siste vers, og bass, gitar og trommer kjemper om å få være lengst frem i lydbildet. Tydelige temposkift viser at bandet øver jevnlig, men det uten å miste den autentiske opprørskheten.

Platen gir assosiasjoner til Wannskrækk og Thåström på deres hardeste, og kanskje mest møkkete. Samtidig har Skalla elementer av Lars Vaulars ordlek og nedpå stil. I et kommersielt marked ville vokalprestasjonene blitt uglesett. Å si at disse gutta ikke er hese etter å ha sunget én låt, vil trolig være løgn. I låter som «Sognsvann» og «Nå faller alt sammen» gir alle instanser mer enn det som kanskje sunt er, men du lar deg gjerne rive med.

Natt til siste mai er ikke platen du legger til i festens spotifyliste (med mindre det er en ungdomsskolefest på Bjølsen i et kollektiv hvor kun ett kjønn er representer, brukt snus ligger i en tom rømmedippboks, madrassene ligger på gulvet og sengetøy er en saga blott). Likevel er Skalla sine fem nye låter verdt en gjennomlytting for den som trenger et utløp for følelser som har ulmet en stund.

Philipaj@universitas.no