Niilas i Kulturkirken Jakob
Niilas i Kulturkirken Jakob
Jakob Ogawa på Ingensteds
Jakob Ogawa på Ingensteds

Cashmere Cat leverte strålende, mens Svømmebasseng var kjedelig

Anmeldelser av Jakob Ogawa, Niilas, Cashmere Cat, Svømmebasseng, Pikekyss og Store P. Slik var lørdagen på Bylarm.

Niilas: – Kunne like gjerne trykket play og gått

Niilas, elektronikaprodusenten fra Bergen, åpner showet til lyden av orgeltoner. Tilfeldig, eller fordi vi befinner oss i en kirke? Svaret får vi aldri, for her går det raskt over i elektronika.

Det lyder hardt, med masse diskant, som er smått enerverende. Folk danser, men Niilas gjør tilsynelatende ingen forsøk på å få kontakt med publikum. Følelsen av at det er en konsert blir dermed mindre; han kunne like gjerne trykket på play og gått.

Han veksler mellom rene elektronika-låter og hip-hop-spor med sampling av strofer fra sanger som Rihannas «Bitch Better Have My Money», Fergies «Glamorous» og Kanye Wests «Can’t Tell Me Nothing». Få tekstlinjer gjør det vanskelig å synge med. Man får mer lyst til å høre originalene. Når det er sagt låter det bra når tempoet dras ned.

Det går etter hvert over i utrolig slitsom techno a la 2000-tallet, men publikum har tilsynelatende ikke noe i mot det, og danser villere og villere. Niilas veksler stort i lydbilde og sjanger og konserten er derfor aldri kjedelig.

Han avslutter med dubstep og fullt lasershow, mens «Friday Fahrenheit» dundrer fra høytalerne. Kirkeravet er komplett.

Slik var torsdagen på Bylarm: Anmeldelser av Okkultokrati, Julie Bergan, Miss Tati, Jarle Bernhoft og Sondre Lerche

Jakob Ogawa: – Ensformig

Jakob Ogawa på Ingensteds
Jakob Ogawa på Ingensteds

«Da kjører vi», melder Jakob Ogawa fra scenen. Men det blir aldri noe kjør.

Ogawa har allerede gjort seg bemerket internasjonalt. Det britiske musikkbladet Clash Magazine kalte ham «a 19 year old prodigy from Norway, someone whose raw talent seems to spill past the boundaries placed in its way». Det er derfor med noe forventning at Ingensteds fylles opp.

Ogawa spiller fine, drømmende låter, med lys vokal og klimprende gitar. Bandet spiller bra. Det låter pent. Han åpner med den nyeste singelen «Let it pass». Bare synd den er så kort. Konserten preges i det hele tatt av korte låter, og de rekker ikke å feste seg før neste begynner. Det hjelper heller ikke at de er såpass like i lydbilde og uttrykk. Konserten blir rett og slett ensformig.

Publikum virker enig. Summingen som fylte lokalet før konserten stilner aldri helt. Det prates fortsatt lett bak i lokalet. Lenger fram mot scenen gynges det litt fram og tilbake, men enndelig, på siste låt, «Drive», tar det seg opp. Tempoet er raskere, og låta skiller seg ut fra de andre. Hadde det bare vært flere sånne! Synd det er litt for seint.

Slik var fredagen på Bylarm: Anmeldelser av Myra, Sigrid, Klangstof, King Skurk One og Kjartan Lauritzen

Cashmere Cat: – Skuffer ikke

Den norske DJ-en Magnus Høiberg, bedre kjent som Cashmere Cat, har en imponerende merittliste. Han har likt seg i skyggen av superstjernene han samarbeider med, men i kveld er spenningen knyttet utelukkende til ham. Og han skuffer ikke.

Cashmere Cat går fram på scenen til lyden av ulvehyl. Med sterkt lys bakfra skimter man så vidt silhuetten hans. Publikum jubler, mens han åpner med falsetten til The Weekend i samarbeidet deres «Wild Love».

Han veksler mellom å skru lyden noe ned så de vakre melodiene kan tre frem, til å kjøre opp tempo med suggererende bass. Enkelte ganger kunne han likevel latt folk danse lenger før han skifter tempo.

Musikken er lekende og dansbar, men også melankolsk. Det gir rom for å faktisk lytte, framfor bare å danse. Han spiller låter han har produsert med andre, som «Wolves» med Kanye West, samt egne låter. «Wolves» tar opp igjen temaet fra introen, og gir konserten en helhetlig opplevelse.

Endelig spiller han den største hiten «Trust Nobody» med Selena Gomez. Den kunne blitt et høydepunkt, men tar likevel aldri helt av. Det gjør derimot «Octahate» som kommer rett etterpå. Totalinntrykket er strålende, og Cashmere Cat forlater scenen til jubel og rop om mer.

Årets Urørtfinale: – Er det virkelig dette som er fremtiden?

Svømmebasseng: – Ikke de store overraskelsene

Svømmebasseng på Verkstedet
Svømmebasseng på Verkstedet

Verkstedet er fylt til randen når seks personer med halvlangt hår, utstyrt med gitarer, synther og bongotrommer, inntar den intime scenen. I snart fire år har Svømmebasseng gitt fuktige kvelder noe å danse til. Bylarm er intet unntak.

Se for deg at du ligger på en luftmadrass. Det er 20 grader og solen titter frem i et lett skydekke, mens du flyter av gårde. I et slikt scenario ville Svømmebasseng fungert godt som bakgrunnsmusikk. Men i kveld er festen i fokus. Bandet har lagt rytmene først og melodiene i annen rekke. Musikalsk finner vi ikke de store overraskelsene, men den pene discopopen krydres lett med synth-kuriositeter. En «svisj» her og en «svosj» der, tett etterfulgt av en «tarattatatati».

Svømmebasseng gjør en god figur, men kvaliteten ligger i musikken. Publikumsdansen uteblir dessverre, men kun på grunn av plassmangel. Hovedvokalistens mannlige falsett faller litt gjennom der den tenderer til å bli sur, mens den kvinnelige vokalen funker først og fremst som backingvokal.

Selv om vokalen drukner i et hav av synth, gir bandet det de har. Svømmebasseng flyter på sjarmen, men kommer ikke akkurat med de store overraskelsene.

Pikekyss: – Ingen klinelåter akkurat

Bandet Pikekyss har et ganske uskrevet blad, men utstyrt med hvite gitarer viser de frem en kraftprestasjon.

Westerdølingene spiller ikke bare pen indie-pop, de er rockere med et energinivå til tusen. Musikalsk er det som å putte John Olav Nilsen og Gjengens førsteplate i en tørketrommel, bortsett fra at vokalisten her er stødigere og mer desperat. En energisk trommis holder lyden oppe. At tempoet varierer lett er kun et krydder til musikkopplevelsen.

Det snakkende publikummet overdøver bandet i de partiene hvor musikken er på sitt lydmessig svakeste, men selv publikumssnakk må vike for harde gitarer og skarpladde cymbaler. Da fungerer også musikken som best. Den tydelige vokalen slår faktisk gjennom lydmuren til instrumentalistene, og raskt får en oversikt over både nødrim og lette assosiasjoner.

Tekstene kunne godt vært arbeidet mer med, men når de rimer «føkka» på «Løkka» kan en likevel ikke annet enn å la seg rive med av den lette humoren. Her er det lite å utsette, bortsett fra at konserten var over så altfor tidlig.

Store P: – Minner lite om en konsert

Store P åpner stort med låta «Regnmann», og gir mye av seg selv i sin flytende rap. Ingen klarer visst å stå stille når fyllefesten er i gang for fullt.

På scenen har bergensrapperen med seg to korister og med-rapperen Girson. Han er ikledd solbriller og vannavstøtende yttertøy. Kanskje praktisk, for allerede før konserten vitnes det om en fuktig avslutning på Bylarm.

Store P rusler rundt i et bedagelig tempo, og får aldri helt tak i publikums intimgrenser. Det eneste som tilsier at dette er en konsert er hans skrikende «er det noe liv her?» mellom låtene, da playbacken går i bakgrunnen. Sceneshowet reddes forsøksvis fra det ensformige uttrykket med aktivt bruk av blinkende lys. Det fungerer nesten.

Musikken er fortsatt genial, og de rimende refrengene får publikum til å skrike seg hese. Det er tross alt den siste dagen – den siste timen faktisk – av Bylarm 2017. Publikum sparer ikke på noe, og bryter spontant ut taktfast applaus, mens de blir skysset ut av konsertlokalet med en energisk versjon av «Vikje være i din verden». Et verdig punktum.