Julie Bergan imponerer, mens Sondre Lerche skuffer stort

Anmeldelser av Okkultokrati, Julie Bergan, Miss Tati, Jarle Bernhoft og Sondre Lerche. Slik var torsdagen på Bylarm.

Julie Bergan: –⁠ Takk, Julie!

Rockefeller blir nesten i minste laget for den energiske Julie Bergans krumspring og veldige stemme.

Klokken har passert midnatt, men festen er bare så vidt i gang. I det øyeblikket Bergan entrer scenen er publikum trollbundet. Ingenting er halvveis, hun gir hundre prosent i fremførelsen. Der andre sangere ofte støtter seg på kordamer og dansere har Bergan kun bruk for seg selv og bandet.

Selv om sounden tidvis er noe flat, er dette alt annet enn kjedelig. Sangene har alle hørt før og sjangeren byr på fengende riff og det er nesten umulig å stå stille. Der uttrykket ikke når helt hjem i de roligere sekvensene er Julies engasjement og tilstedeværelse scenen alt som betyr noe.

Kveldens dronning leker kongen befaler og publikum følger henne med hopp og sang. Som antatt avslutter hun med hiten «Arigato» og publikum blir ekstatisk. Julie Bergan beviser at hun har det lille ekstra som skal til for å bli en av de store. Takk, Julie!

Årets Urørtfinale: – Er det virkelig dette som er fremtiden?

Okkultokrati: –⁠ Legendariske rockere

Bandet som snart har holdt på i 10 år er langt fra utdatert. Okkultokratis opptredenen beveger seg mellom forskjellige sjangre og uttrykk. Tidvis likner dette mest god gammeldags metall, andre ganger Krautrock og post-punk med elektronisk tilslag.

Kombinasjonen av tradisjonell rock blandet med synth, bruk av pedaler og looping gjør uttrykket interessant og fengende. Publikum dessverre, er av den mer kjedelige sorten og alt bandet får i retur er nikkende anerkjennelse.

Okkultokrati er ikke bare et typisk metallband. Bak det lange håret og de sorte skinnjakkene gjemmer det seg dyktige musikere med sans for eksperimentering. Ingen av sangene ender opp i nærheten av der de startet. Konserten blir et frisk pust i et ellers tungt musikkmiljø. 30 minutter på scenen virker som en dårlig spøk.

Miss Tati: –⁠ FanTatisk

Miss Tati formelig oser av selvtillit i det hun entrer scenen iført stor pelskåpe (forhåpentligvis fuskepels), solbriller og har kortklipt, lilla hår. Det kule musikalske uttrykket bygges opp av at dama er råere enn de aller fleste. Hun er vennen du gjerne skulle skrytt av at du kjente, men som egentlig er for kul for deg.

Bylarms korte, intense konserter er noe Miss Tati tjener på. For publikum hadde nok ikke holdt energinivået stort lenger enn den halvtimen konserten varer.

Under «Woman», hennes nyeste låt, slår også bandet seg virkelig løs. Det er fengende rytmer, forførende korister og en frontfigur som ikke bare synger som en dronning, men som også avslutter med et danseshow selv Kåre Willoch hadde digga. Hva er det denne dama ikke kan?

Miss Tati er en slags syntese av afrikansk rytmebasert musikk, gangster hip-hop og soul. Resultatet? FanTatisk.

Jarle Bernhoft: –⁠ Gammel røver i ny drakt

Loop-pedalen er for lengst borte, men det er ingenting å bekymre seg for: Jarle Bernhoft viser seg på sitt beste i ny drakt som rockeartist.

Som alltid er Bernhoft velkledd, men denne kvelden er det noe Prince-aktig over artisten. Hvit, tettsittende skjorte med silketørkle i halsen, hvit gitar og en forfengelig sassyness preger Bernhofts uttrykk.

Låtene fremstår mindre selvsentrert enn før: loop-pedal er byttet ut med vrengpedal og bandet får vist seg fra sine beste sider i alle deler av konserten. Keyboardisten har latterlig mange instrumenter med seg, men det fungerer godt både i ambient- og rockelåtene. «Choices» går av som konsertens høydepunkt, og det er tydelig at både publikum og artist koser seg.

Mens de kjente og kjære låtene fungerer bra, er ikke seansen fri for noen monotone partier. For de dyktige musikerne er det viktigere å vise at de er flinke enn å spille ting som fenger. Heldigvis er konserten i hovedsak veldig bra, og Bernhoft er prisgitt et meget takknemlig publikum.

Sondre Lerche: –⁠ Oppsiktsvekkende labert

Gi oss det vi vil ha: et par slagers kan vi gjerne ta. Dessverre vil Sondre Lerche presentere sitt dagsferske album.

Sondre Lerche er noe så rart som en av Norges største artister uten å være veldig populær her til lands. Siden 2005 har bergenseren holdt til i New York, men gjør nå sin første omfattende norgesturné siden han flyttet over Atlanteren. Han sier han er her for å lansere sitt nyeste album, «Pleasure». Problemet er bare at det nye låtmaterialet er svakt.

Konserten varer i underkant av en time, og det tar en halvtime før det hele forløses i «My Hands are Shaking» og «Two Way Monologue». Endelig! Dette er dessverre de to eneste låtene publikum reagerer på. «Øynene lukket» ødelegges av en amerikansk trommis som imiterer Lars Vaular.

Det er oppsiktsvekkende labert i salen og ølkøen vokser frem til ByLarms kanskje mest obskure øyeblikk inntreffer. De siste 20 minuttene av konserten synger ikke Lerche, men syredanser heller med publikum mens bandet spiller techno. Det er antageligvis gøy for bandet og de 50 som er med i danseringen, men for oss andre er det grusomt kleint.