Sex og moro på National
Å ta klassiske tekster til scenen funger ikke alltid like bra, men Dekameronen er en oppvisning i lek og skuespillerglede.
Dekameronen er et av storverkene i verdenslitteraturen, skrevet av italieneren Giovanni Boccaccio i 1353. Ti unge mennesker rømmer Firenze når pesten kommer. For å få tiden til å gå skal alle fortelle én historie hver i ti dager. Resultatet er frekke fortellinger, noen med erotisk tilsnitt, andre dypt tragiske.
Nationaltheatrets oppsetning har gitt skuespillerne stort rom til å forme sine egne roller. Kostymer og scenografi er holdt helt enkelt, men ofte med tydelig symbolikk. I sexscenene, som det er mange av, lekes det med bruken av plumpe metaforer, både når det kommer til rekvisitter og bevegelser.
Stykkets store styrke ligger i engasjementet og overskuddet av energi skuespillerne utviser. De har det kostelig på scenen og det smitter. Det har rett og slett blitt en veldig morsom forestilling, og salen ler hele stykket igjennom. Særlig Kjersti Tveterås, Jonas Strand Gravli og Mattis Herman Nyquist får vist frem sine komiske talenter.
Stykket som helhet fungerer godt, men det finnes ting å pirke i. Den første fortellingen om verdens kjipeste mann, trekker paralleller til Trump på en så insisterende måte at det hele virker påtatt. Dette til tross for at Anders Mordal gjør en god rolle. I tillegg mangler noen fortellinger en ordentlig avslutning. De forblir uforløste og timingen sitter ikke alltid helt som den skal.
Nationaltheaterets oppsetning av Dekameronen er likevel en vellykket og morsom oppsetning, hvor energien og overskuddet gjør det vel verdt turen.