Foto: Pressefoto

Forutsigbart og fengende

Hajk satser på det store publikummet og mister en del musikalsk integritet på veien.

Publisert Sist oppdatert

Hajk

  • Album: Hajk
  • Release: 10 februar 2017
  • Label: Jansen Plateproduksjon

Etter to år med singelslipp er Hajk ute med et rykende ferskt debutalbum med samme navn. Bandet har allerede rukket å få et solid fotfeste i musikknorge. I fjor gjestet det da uetablerte bandet både Øyafestivalen, Slottsfjell og Bylarm, og ble samtidig kåret til Ukas Urørt på P3. Forventningene har vært skyhøye, men Hajk innfrir bare sånn passe.

Oslobandet har laget et kommersielt rocka indiepop-album med en lett og sommerlig sound. Det er melodi, vokalharmonier og catchy refreng som gjelder. I et høyt tempo pakkes såre tekster med klassiske og naive «hjerte-smerte»-temaer inn i lystige og oppløftende toner. Det er trivielt og fengende, men vekker ingen videre musikalsk interesse.

Bandet kunne med fordel tonet ned det tekstuelle til fordel for det instrumentelle, som er albumets styrke. Samspillet mellom instrumentene er lekende og improvisatorisk. Det er lett å høre at dette er en gjeng kyndige musikere. Dessverre blir for mange potensielt gode låter spist opp av grunne tekster lydbildet kunne klart seg uten. Uttrykket blir raskt ensformig og forutsigbart, når gjentagende vokalpartier trekkes ut i det kjedsommelige.

Ett av få unntak er låta «Medicine», som etter å ha fått spilletid under en episode av den norske TV-serien Unge Lovende sesong to, allerede har rukket å bli en hype. Det er en mellow og vakker låt om kjærlighet og ensomhet i dagens samfunn: We need a rescue / We need medicine. Her synger vokalisten Sigrid Aase helt nydelig.

Hajk leverer ganske alminnelig prosaisk musikk, som for den kresne musikkelsker blir for enkelt og forutsigbart. Men kanskje det er hele det kommersielle poenget?

Powered by Labrador CMS