Dokumentar: Leo Ajkic tar et knallhardt oppgjør med flyktningkrisen i serien Flukt. Foto: PANDORA/NRK
Dokumentar: Leo Ajkic tar et knallhardt oppgjør med flyktningkrisen i serien Flukt. Foto: PANDORA/NRK

En knalltøff skildring av flyktningkrisen

2017 har knapt nok startet, men det er bare å avblåse konkurransen om årets viktigste dokumentarserie. Den er allerede ute.

I Libanon sitter den syriske flyktningen Najah Salokhan og gråter. Familien er rundt henne. Hun har fått innvilget status som kvoteflyktning, men må forlate datteren og fem barnebarn. I NRK-serien Flukt møter vi flere som henne, som blir drevet på flukt fra hjemlandet på grunn av krig, vold og terror. Et liv de færreste nordmenn kan forestille seg, makter programleder Leo Ajkic å vise oss.

Den karismatiske bergenseren kommer tett på de ulike skjebnene. Med et unikt detaljnivå settes ansikter på de som ofte blir redusert til ubegripelig statistikk og aktørene rundt dem: Den gravide moren på en båt over Middelhavet, familien som får komme til Norge og libaneseren som hater syriske flyktninger. Flukt mestrer å identifisere og menneskeliggjøre de som flykter og som tar dem imot. Ettersom serien omhandler en av vår tids største humanitære katastrofer, er det vanskelig å se for seg at noe av større betydning vil komme på den norske TV-skjermen i det kommende året.

Seriens uvanlige tilnærming til flyktningkrisens karaktergalleri gir et perspektiv man sjelden eller ser

Som liten gutt måtte Ajkic flykte fra krigen i det daværende Jugoslavia. Programlederens tøffe fortid gir hans møter med flyktninger ekstra tyngde. Han har kjent på den samme smerten, samtidig viser han at flyktninger ikke bare lider håpløse skjebner. De har også drømmer og ambisjoner, og de leker og ler. Ajkic møter flyktningene som likemenn og ikke sympatiobjekter eller inntrengere. Det er en vital motvekt til «lykkejegere», «gullstoler» og «tragiske skjebner» som man ellers ofte hører om i norsk media og offentlighet. På tross av all elendigheten man blir vitne til, føles det som det er håp for fremtiden likevel, når selv ikke den grusomste nød kan knekke flyktningenes pågangsmot.

Holdninger knyttet til Europas høyreekstreme politiske bølge og de som mener multikulturelle samfunn garanterer elendighet er fristende å ignorere for mange, men ikke for denne 33-åringen. Ajkic lytter heller enn å fordømme og kritisere. Å belyse de tilsynelatende uforenlig polariserte synspunktene i flyktningkismaet, er et stykke kraftig folkeopplysning, som forhåpentligvis kan bidra til å fremme positiv debatt.

Serien retter søkelyst mot det mange vil lukke øynene for. Hver dag er titalls millioner av mennesker på jakt etter et nytt liv fordi deres gamle har blitt tatt fra dem. På veien blir svært mange møtt med hat. Det er til tider ukomfortabelt å se på. Ikke nok med det, men seriens uvanlige tilnærming til flyktningkrisens karaktergalleri gir et perspektiv man sjelden eller ser. Det er ikke rart at dommedagsstemningen brer seg når uskyldige menneskers liv ødelegges en masse, men da er det også viktig å se de oppløftende glimtene som skaper fremtidshåp. Derfor må du se Flukt .