Jazz: De tre middelaldrende herrene hadde ingen problemer med å jazze opp publikum.
Jazz: De tre middelaldrende herrene hadde ingen problemer med å jazze opp publikum.

Jazzing av ypperste merke

Gutta i Radioresepsjonen hviler på laurbærene i sitt liveshow på Rockefeller. Det gjør de klokt i.

En av tidenes eldste institusjoner, «jazzing med gutta» (eller jentene) er under svært fortjent press den siste tiden etter å ha blitt misbrukt på det groveste. Nå må den kulturelle hjørnesteinen rehabiliteres. Det prøver Radioresepsjon-gjengen Bjarte Tjøstheim, Steinar Sagen og Tore Sagen å gjøre når trioen fyller Rockefeller for liveversjonen av den populære spørrespalten «Postkasse».

For Radioresepsjonens postkasseshow lar seg vanskelig definere som noe annet enn jazzing. Det som for mange har blitt en vederstyggelighet med overveldende kjipe konnotasjoner, men som fortsatt kan være ganske så gøy i kyndige hender. Tjøstheim og Sagen-brødrene improviserte uanstrengt over spørsmål fra salen, og køddet med alt og alle uten forbehold. Som regel med den samme suksessen som har gjort radioprogrammet deres til en klassiker.

På kveldens jazzemeny fikk vi blant annet servert raljeringer om pedofili, kreft og de korte beina til Anders Danielsen Lie i TV-serien Nobel. Til brølende latter fra publikum. Alt er med andre ord som vanlig. De tre beviser at man kan spøke med nesten hva som helst om man konstruerer vitsen riktig. Akkurat det har Radioresepsjonen lært gjennom 10 år, og i en halvannen time på Rockefeller hadde de stort sett publikum i sin hule hånd.

Liveshowet besto i tillegg til spørsmål fra publikum også av noen forberedte innslag. Besøk fra klassiske karakterer som John Spencer og Daniel Raniel fra Natt&Dag; er mer enn vellykket. Spørsmålene er imidlertid høydepunktet. Spontaniteten og de kjappe replikkvekslingene mellom Tjøstheim, Sagen-brødrene og publikum etter spørsmål som «når er det lov å synes at venninnene til døtrene deres er deilige?» er ubetalelig. Konklusjonen var for øvrig 25, noe ingen i salen, med rette, trodde på.

Så høy var latterfaktoren under den sylskarpe dialogen, at publikum burde fått enda mer av den. Trioen leverte så til de grader på spørsmålene at de enkelt kunne ha båret showet med ren, uanstrengt jazzing. I tillegg blir det bittert når Universitas bare var noen små sekunder unna å få stilt spørsmålet: «Hvilket prestasjonsfremmende dop ville dere valgt under eksamenstiden?».

Alt i alt er imidlertid Postkasseshowet mer underholdende enn et hvilket som helst annet komishow. Selv deres minst originale innslag, en variant av tjue spørsmål, resulterte i et hysterisk leende publikum. Nettopp dette er også showets potensielle akilleshæl. RR-guttas gode rykte, avslappa stil og trofaste publikum gjør at de kan hvilke på laurbærene. Men på tross av at de tre knapt hadde løftet en finger for å gjennomføre kvelden, reddes showet av den sedvanlige jazzingen. Tore, Steinar og Bjarte klarer nok en gang å skape stor underholdning av nesten ingenting, og attpåtil håve inn billettinntekter. Så bra kan jazzing være.