Foto: Pressefoto Promo JukeBox
Foto: Pressefoto Promo JukeBox

Hymne fra en livmor

Blood Bitch roper lavt og hvisker høyt i høstens kulde.

Don’t be afraid / It’s only blood», konstanterer Jenny Hval i låta «Period Piece». I Blood Bitch, som er hennes fjerde soloalbum utforskes ideer og fordommer om feminisme, kropp og menstruasjonsblod gjennom et vrengt og horrorbefengt lydbilde.

Som musikkprodusent kjennetegnes Hval som avantgardistisk og antikommersiell. Hun har uttalt at hun lager musikk for musikken selv – ikke for markedet. Denne gangen har hun skapt et solid verk med interessante og innovative nyanser som lydhøre lyttere vil sette pris på.

Uttrykket fremstår mørkt, mystisk nærmest manisk i sin fremtoning, med låter fylt av fragmentert støy, flimmer og vreng. I låta «The Plague», som handler om mensen, roper Hval fortvilt at hun ikke lenger vet hvem hun er, istemt lydopptak av angstfylte skrik, jagende rop, dryppende vann og bål som knitrer. Seansen gir assosiasjoner til demonutdrivelse. Kanskje er det mensen som skal utdrives?

Piskende trommemaskin, jagende «reverb», lavmælt ekko og en blanding av Twin Peaks- og skrekkfilmaktig synth preger albumets performative lydbilde. Vokalen veksler mellom vakre falsetter, insisterende toner og nonchalante monologer. Når Hval gir stemmen musikalsk spillerom er det vanskelig ikke å få gåsehud. Iskald og varm på samme tid, skjærer vokalen gjennom det mørke landskapet. Det ambivalente uttrykket skaper en balanse som fungerer godt.

Blood Bitch lar seg vanskelig definere etter sjanger, men kan kanskje beskrives som samtidsmusikk med et kommersielt preg. Albumet er et enestående verk som kommer til å glede alle som tar seg tid til å lytte og gir det rom til å vokse. Det bør oppdages og ikke minst oppleves i den kommende høstkulden.