Pressefoto: Simen Skari
Pressefoto: Simen Skari

Rene månelandingen

Indiebandet Ludvig Moon leverer et eksplosivt, men sjelfullt debutalbum.

Sjansen er stor for at du allerede har hørt Ludvig Moons grandiose musikk på radioen. Låta «Cult Baby» har blitt hyppig spilt på radio og utgjør én av totalt 11 låter på bandets første langspiller. Etter den knallsterke EP-en fra 2014, bærende bandets navn, kommer nå Kin. Allerede ved første øyekast er inntrykket godt. Coveret er lekkert designet av Simen Skari, og musikken står i stil. Den er grunnleggende lekkert produsert og lite lyder tilfeldig.

Albumet starter med en stemningsfull intro, «A Better Ending», som gir en fin pekepinn på hva som venter. Det fyldige lydbildet, lavmælt i første omgang, preges av en herlig nerve som inviterer lytteren inn. Glidende introduseres neste sang, «When The Storm Breaks», som senere eksploderer i et av albumets beste refrenger. Det er nettopp slike vendinger som gjør albumet så sterkt; hvordan den nevnte nerven holder deg som lytter sitrende etter neste refreng eller mellomspill. Innholdet er kontrastfylt og akkurat passe fengende, uten å dermed bli overtydelig. Det er slikt som gjør et album verdt å høre igjen og igjen.

De energiske låtene er det flere av. Nevnte «Cult Baby», men også tredjelåta «Sparks», med sitt The Cure-lignende riff, er imponerende tøffe. Den nedtonede låta «Moth» er også verd å trekke frem med sine mange gåtefulle detaljer. Ludvig Moon har lyktes svært godt med «Kin», og du skal ikke se bort fra at releasekonserten på Blå den 21. oktober kan bli en fabelaktig musikkopplevelse. Når sant skal sies er dette bare å regne med.