Avkler norsk narkopolitikk

Narkoatlas Oslo viser i klartekst hvor tåpelig norsk narkotikapolitikk fremstår.

Narkoatlas Oslo forteller historien om hvordan den første åpne russcenen oppsto i Oslo, om tilbud og etterspørsel etter forskjellige typer rusmidler, og om norsk narkotikapolitikk i praksis. Sandås ønsker å gi den åpne russcenen i Oslo en stemme, i en kort og konsis form. Målet hans er å vise hvordan handlinger på nasjonalt og lokalpolitisk plan skaper en fysisk reaksjon i byrommet. Ved hjelp av kart har han festet bevegelsene til narkomiljøet i Oslo visuelt. Kartene kombineres med korte, informative kapitler som tar for seg hvert tiår siden miljøet oppsto på sekstitallet. Boken rikt illustrert med Sandås’ egne tresnitt.

Sandås har ingen pretensjoner om å være objektiv, han heier på ingen måte på norsk narkotikapolitikk, og han later heller ikke som. Dette er en styrke. Han unngår også å gjøre boken til en patosorgie av triste skjebner, ved nettopp å ikke gi de narkomane en egen stemme. Ved at tall, kart og uttalelser fra politikere og politi tale for seg, appellerer han til folks logiske sans. Et annet lurt grep av Sandås er å unngå forklaringer og svar, boken forsøker å være en deskriptiv gjengivelse av historien. Sandås lar deg være dommer over dataene han velger å presentere. En kunne til og med ønske seg flere tall. Å skrive, for eksempel, at et miljø er «stort» blir for upresist. Selv om boken er full av fakta er språket muntlige og lettlest, noe den kler. Det gjør den lett tilgjengelig, uten å virke fordummende.

Narkoatlas Oslo får tydelig frem hvor lite effektivt kjeppjaging av narkomane fungerer, og er et overbevisende bidrag til debatten om en bedre og mer human narkotikapolitikk. Så gjenstår det å se om den får effekten Sandås ønsker seg.