Kråkesølv i komfortsonen
.. til tross for at de prøver hardt å komme seg ut av den.
Det har gått halvannet år siden Kråkesølv høstet strålende mottagelser for sitt forrige album Kråkesølv. Med Pangea har indierock-bandet gått inn for å vise at de kan lage en like god oppfølger.
Med hjelp fra produsenten Lars Horntveth, klarer de akkurat det. Nesten. På tittelsporet «Pangea» fortsetter Bodøbandet i samme retning som tidligere, med radiovennlig indie-rock. Denne gangen er uttrykket imidlertid mer polert og appellerer til et bredere publikum. Videre kommer «Luftslott», «Vi» og «Lenge sia sist» som alle representerer Kråkesølv slik vi kjenner dem: Et alternativt rockeband som eksperimenterer med sjangre og har sitt eget distinkte lydbilde.
Ved å legge mer vekt på skranglete rock og energiske instrumenter, har bandet lagt lista høyt for seg selv denne gangen. Dessverre blir de to rolige låtene «Du mein det som en trøst» og «Vardøger» rett og slett for kjedelige når resten av albumet er så fullt av energi. Kråkesølv har tidligere klart å balansere de rolige låtene med de skrikende rockelåtene perfekt, men denne gangen blir kontrasten for stor mellom de høye toppene og det som skulle ha vært de melankolske, dype dalene.
«Æ ser inn i ingenting, og det eneste som fins e det som va», synger Petter Unstad i «Skygge», som på mange måter er treffende for følelsen av å lytte til Pangea. Musikken er absolutt mer enn «ingenting», og til tider helt fortreffelig, men falmer litt sammenlignet med tidligere utgivelser. Det er ikke nødvendigvis en ulempe at man får et mer definert lydbilde, men det som var spennende med tidligere Kråkesølv-plater var nettopp uforutsigbarheten, lekenheten og variasjonen.
«Hei du kordan går det? Lenge sia sist. Jo, æ bor fortsatt i Bodø, driv fortsatt med musikk». Kråkesølv høres fremdeles ut som Kråkesølv, noe bandet virker komfortable med. Nivået er fortsatt høyt, og det merkes at de før så unge nordlendingene er blitt eldre og mer moden. Selv om Pangea er et godt stykke arbeid, klarer ikke bodøværingene å ta steget opp fra forrige plate. Selv om de prøver hardt.