Foto: Pressebilde
Foto: Pressebilde

Modig selvransakelse

Sakspapirer fra barnevernet er utgangspunktet for en vellykket utforskning av livsvalg og smertefulle minner.

Syv somre og femten vintre er kanskje liten i omfang, men er ikke lettlest av den grunn. Boka består av en rekke dikt som er ordknappe og finurlige i formen. De handler om jeg-personens glemte barndomsminner av en far som slår og en mor som svikter.

Oppmerksomheten er rettet mot hvordan glemte minner påvirker hvordan vi har det og hva vi gjør. Språket er stakkato og assosiativt, men skildringene er likevel detaljerte. Bokens kanskje sterkeste side er at man som leser blir presentert for bruddstykker av hendelser, og er nødt til å prøve å skape en sammenheng selv. Er ikke de fleste minner fra barndommen både flyktige og fragmenterte, selv om de preger oss?

I jeg-personens jakt etter mening og forståelse av sin egen barndom er kroppen viet mye plass. Første gang noen sier: Har du opplevd noe fælt? når de stanser hånda på vei ned i buksa mi kjenner jeg igjen min kropp som hennes kropp – Den utsatte kroppen alle papirene forteller om. Syv somre og femten vintre gir et spennende innblikk i hvordan jeg-personen prøver å skape sammenheng mellom det som står skrevet i barnevernsmappa og kroppen hun lever med i dag. Det blir tydelig at kroppen er helt sentral for at hun skal forstå seg selv og klare å være intim med andre.

Jeg-personen viser en modig nysgjerrighet overfor sin egen historie og hvordan dette preger henne i dag i relasjon til andre. Noen poenger gjøres kanskje litt vel tydelige, men dette veies opp av troverdigheten i beskrivelsene av jeg-personens indre prosesser. Diktene gir et viktig innblikk i livet til et barn som opplever omsorgssvikt, men skildringene er igjenkjennbare, og derfor også egnet til å forstå barndommens betydning mer generelt. På denne måten burde Syv somre og femten vintre også kunne vekke leserens oppmerksomhet rundt sitt eget indre arbeid.