Kongens nei: En salutt verdig

En sterk skildring av de dramatiske døgnene tyskerne okkuperte Norge i 1940.

Bestefar, når kan vi dra hjem?» Lille prins Harald ser til Kong Haakon for trøst i en av filmens mest rørende scener. Kongefamilien er på flukt, og kongens forsøk på å både beskytte og disiplinere barnebarnet blir et bilde på Haakons forhold til det norske folk idet han overveier ultimatumet fra tyskerne.

Uansett om en kjenner godt til historien er Kongens nei en film som evner å overraske. Filmen skildrer komplekse karakterer og menneskelige forhold, og dette er noe av det som gjør filmen god. Jesper Christensen er suveren i rollen som en sårbar Kong Haakon. Kongen fremstilles godt i en interessant dragkamp mellom plikten til familie, folk og regjering.

Dessverre blekner Anders Baasmo Christiansens tolkning av kronprins Olav sammenliknet med den velspilte Kong Haakon. De to skuespillerne har mange dialoger sammen, og mens Christensen spiller med et bredt følelsesregister som gir oss innblikk i kongens indre konflikter, blir det hele på overflaten med Christiansen. Hans rastløse utbrudd er ikke troverdige og overskygger et ellers sterkt manus.

Et stort pluss i boka skal regissør Erik Poppe og teamet hans ha for filmens gjennomgående gode estetikk. Bildene har en kledelig tekstur, som om karakterenes ustanselige sigarettrøyking har lagt et permanent slør over bildet. Håndholdte kamerabevegelser og vekslinger mellom lange tagninger og raske kutt gir følelsen av konstant uro.

Kongens nei vekker nostalgi for en kongefamilie de færreste av oss har møtt. Til tross for at det tidvis blir litt vel mye dialog, er dette et storslått drama som fortjener å være utnevnt som Norges Oscar-håp.