Pressebilde: Norsk filmdistribusjon
Pressebilde: Norsk filmdistribusjon

Nesten varmt og rørende

Dramaet Rosemari når ikke sitt rørende potensiale.

Midt under feiringen av bryllupet sitt, finner bruden Unn Tove en nyfødt jente forlatt på et toalett. Seksten år senere står jenta på utsiden av døren hennes, og slik starter den trøblete jakten på jentas biologiske foreldre.

«Morsomt, varmt og rørende om sex, løgn og biologi» lyder filmens innsalg. Lovnadene holder dessverre ikke ord, for filmen er hverken morsom, varm eller rørende. Gjennom virkemidler som trist musikk, gråt og «sterke scener», prøver regissør Sara Johnsen å oppnå det som åpenbart er filmens mål, å røre seeren. Men hverken skuespillprestasjonene, dialogene eller de emosjonelle elementene fremstår troverdige nok til å gi filmen denne dybden. Når det gjelder det humoristiske aspektet forekommer det scener og samtaler som tilsynelatende skal fremprovosere latter, men her er samtaledynamikken for løs, og sarkasmen for tam til at man klarer å leve seg inn og le oppriktig.

Attpåtil er spenningen totalt fraværende. Vi kjenner igjen de samme klisjeene. Den gamle flammen som alltid vender tilbake, vennskap som holder tross motgang, og øvrige følelsesutbrudd som kommer akkurat der en forventer. Slik svever filmen avgårde uten motstand, og man kjedes lett. Et lite lyspunkt er imidlertid den unge debutanten, Ruby Dagnall. Prestasjonen til den nye Skam-stjernen vitner om en lovende skuespillerkarriere.

I utgangspunktet opererer filmen med en interessant tematikk og et komplekst plot, men utførelsen er ikke bærende, og kinoaktuelle Rosemari fremstår derfor bare som nok en produksjon i rekken kulturindustrialiserte filmer som dukker opp på løpende bånd uten tyngde og brodd.