Langdrygt fra Knausgård

Om sommeren er en ujevn bok, hvor halvparten av kapitlene burde vært kuttet.

Om sommeren er siste bind av fire bøker skrevet av Knausgård til sin yngste datter. Serien, hvor hver bok har fått navn etter hver av årstidene, utgjør et personlig «encyclopedi over de nære ting», som det står i omslaget. Det er betraktninger rundt de hverdagslige tingene en sjeldent fester seg ved: kastanjer, hud, rips, bananfluer og isbiter. I de to siste bøkene er det også dagboksekvenser, hvor familiens liv studeres med sommeren som bakgrunn. I denne siste boken har han også gjort plass til en historisk kvinneskikkelse som blir skildret i jeg-form.

Betraktningene, seriens utgangspunkt, er av varierende kvalitet. Knausgård slo igjennom ved å beskrive sitt eget liv i detalj. Som det fremstår nå virker dette området noe uttømt, det er kanskje på tide å gå tilbake til fiksjonen der han startet. Det virker som han er trøtt av å skrive, men like fullt må siste bind leveres. Boken er seriens lengste, men nesten halvparten av tekstene kunne vært kuttet.

Knausgård, som gjennom seks bind i Min kamp lyktes i å løfte det trivielle og gjøre det interessant, lykkes bare delvis denne gang. Dårligst fungerer det når Knausgård stiller semifilosofiske spørsmål som «hva er det å se uten å se?» eller leverer halvhjertede sosiologiske analyser som i «Campingplasser». Den andre halvparten av tekstene fungerer bra. Som når han forteller om hvordan han blir dratt tilbake i tid av en cd-plate med Sting, men disse høydepunktene er ikke nok. Heller ikke dagbokseksjonene makter å engasjere. Knausgårds evige og intense jakt etter mening sammenstilt med det hverdagslige familielivet fenger ikke lenger. Den historiske kvinneskikkelsen kunne han med fordel latt være.

Knausgårds siste bok lever ikke opp til forventningene. Han har gitt ut fire bøker på kort tid, neste gang bør han ta seg mer tid til redigeringsfasen.