Gir alt: Mads Ousdal, i rollen som Gregers Werle, raser mot publikum og kritikerstanden. Pressebilde: Øyvind Eide. Pressebilde: Øyvind Eide
Gir alt: Mads Ousdal, i rollen som Gregers Werle, raser mot publikum og kritikerstanden. Pressebilde: Øyvind Eide. Pressebilde: Øyvind Eide

Hva er vitsen med Ibsen?

Dette er det store spørsmålet i det psykedeliske meta-teateret Villanden + En folkefiende.

«Terningkast, pfft! Bra jobba kritikerstanden!»

Det er andre akt og stykket tar en overraskende vending i det Mads Ousdal, i rollen som forskerdirektør Gregers Werle, trer ut av karakter og går til frontalangrep på publikum og kritikerstanden. Den lamslåtte forsamlingen har akkurat gått på limpinnen, og latt seg forføre av akk så velkjent «grønn olje»-retorikk fra Eindride Eidsvold, i rollen som direktør Peter Werle. «Ser dere ikke hva vi prøver på her?», dundrer Ousdal så spyttet flyr fra munnen hans.

Jo vi ser det Mads. Du prøver å få oss til å forstå hvordan Ibsen-stykkene Villanden og En Folkefiende, som i anledning Ibsenfestivalen er sydd sammen, er mer aktuelle enn noen sinne. Hvordan flotte teatersaler, godt skuespill, og dyr scenografi, ja selv ikke tabloide terningkastanmeldelser (tro det eller ei) betyr en dritt i den store sammenheng. Du prøver å vise oss hvordan vi har latt oss forføre av stykkets antihelt, næringslivs-haien Peter Werle, og første akts mange underholdende, men billige publikumsfrierier. Hvordan luften forurenses og havet fylles av plast, mens vi koser oss med et glass vin på en pute av rød fløyel.

Det fungerer. På knappe ti minutter presterer Ousdal i sin monolog å sy det hele sammen og bringe den inntil da litt uklare koblingen mellom de to stykkene, temaet «sannhet», frem i lyset. Stykket er en Ibsen-hybrid for vår tid, der familiedramaet i Villanden belyser den private sannhet og En folkefiende den offentlige sannhet. Regissør Arnarsson og Torfason lykkes til de grader å lede publikum på villspor, før de så bombarderes med «sannheten» i andre akt. Publikum vet knapt hvor de skal gjøre av seg

Til tross for at de velkjente stykkenes handlinger og nyanser lider under den ambisiøse handlingsfusjonen, reddes det hele inn av godt skuespill, overraskende vendinger og fantastisk scenografi. Villanden + En folkefiende er underholdende, kontrastfylt og ikke minst spennende. Det får deg til å smile og gruble samtidig, og tvinger deg til å godta tesen om Ibsens evige aktualitet.

Du får ikke terningkast av oss Mads, men skryt, det skal du få.