Pytt-i-panne-Ørstavik: Det er en skrikende mangel på kvinner i Uroens kokebok. Her er en hjelpsom skisse til en forfatter som kunne vært inkludert. Portrettert av:Mango Newth og Torskgeir i Mortensennep. Foto: Erlend Dalhaug Daae

Hva med Tonic Morrison?

Uroens kokebok er kjempemorsom, men kvinnesynet til forfatteren er et hår i suppen.

Publisert Sist oppdatert

Uroens kokebok

  • Forfatter: Christian Kjelstrup
  • Forlag: Uroens forlag

Mennesket har siden tidenes morgen sett kjente ansikter i naturen. En gammel trestubbe ligner påfallende på Snåsamannen; en enslig blåveis er til forveksling lik Gro Harlem Brundtland. Like lenge har vi trolig også lekt med maten vår. Slår vi disse urgamle tradisjonene sammen får vi Christian Kjelstrups Uroens kokebok.

Det er ikke til å legge skjul på at denne boka er en perle. En sann glede, faktisk. Kjelstrups fristende forfatterportretter belønner og begeistrer.

Uroens kokebok består av 100 forfattere laget i mat. Matvarene er plukket ut basert på navnet til forfatteren. For eksempel får vi servert Camilla Cotelett, Carl Frode Pastiller, Agnesquik Ravatn, Lev Toastoj, Erlend Lompe og Banan Kjærstad. Bon appétit!

Uroens kokebok innbyr til et vidunderlig middagsselskap med en celeber liste litterære gjester.

Les mer: Christian Kjelstrup rappet pokaler og leste til eksamen på pub i Oxford

Likevel kommer boka med en vond bismak. Den kommer sigende etter hvert som man blar seg gjennom den. En rask opptelling viser nemlig at dette er en pølsefest. Av 100 gjester er kun 20 kvinner. Det er svakt. Det er heller ikke som om det er vanskelig å finne alternativer, mange åpenbare kandidater er forbigått.

En rask opptelling viser at dette er en pølsefest

For hvor er Jane Osten og Pytt-i-panne Ørstavik? Hvor er Chicken Tikka Malala? Og hvor det potensielle midtpunktet i festen, Tonic Morrison? Åsne Sei-er-bra, Karen Weetabixen og Astrid Linsegren burde også vært selvsagte tilskudd på gjestelisten i dette selskapet.

Det virker som om redaktøren har bitt seg merke i denne utelatelsen også. På omslaget har den skjeve kjønnsbalansen blitt skjult, og vi får presentert en mer spiselig og egalitær forsmak på boka.

Underrepresentasjonen av kvinner er det vanskelig å se bort fra. Men det er ikke det eneste problemet. Kvinnesynet til Kjelstrup får seg nok en brist når vi studerer de få kvinnene han har portrettert. Noen av dem er overdrevent uflatterende. Han får en vakker kvinne som Vigdis Hjort til å framstå med fett hår og groteske rynker. Og er Hjort ille, er Doris Lessing en ren skandale. Nobelprisvinneren fra 2007 er laget i frastøtende thousand island dressing og er den mest uappetittlige av alle portrettene i boka. Inger Hagerup, Herta Müller, Tove Jansson er også laget med en uvøren hånd, blind for deres særegne sjarm.

Få ville derimot være uenig i at Knut Olav Åmås er laget enda kjekkere enn han er i virkeligheten. Portrettet hans er til å spise opp.

For det feministisk utrente øye er boka en udelt fryd. Vi andre må gå sultne til sengs, uansett hvor fristende de fleste rettene er.

Powered by Labrador CMS