Luftens baroner

Marie Alming har gjort en beundringsverdig jobb ved å samle Radio Novas historie mellom to røde permer. Men var det nødvendig?

Publisert Sist oppdatert

Streitingene går til Universitas

Streitingene går til Universitas

Stjålet fra Radio Nova

  • Av: Marie Alming
  • Forlag: Frekk Forlag

Radio Nova har gjennom 33 år gjort det meste som ikke skal gjøres på radio. Telefonkiosker er blitt studioer, hørespill har blitt for troverdige og demonstrasjoner har blitt dekket ved å selv ta del i rabalderet. Alle disse små historiene er med på å gjøre denne boken til noe mer enn bare et interndokument i Nova-redaksjonen. Alt skrevet på radikalt bokmål som underbygger Radio Novas kameratskap, og deres tidvis radikale vesen.

Boken åpner akademisk med en avgrensning og en advarsel: Stjålet fra Radio Nova er for spesielt interesserte. Samtidig er det en innføring i norsk mediehistorie på lufta, med stort fokus på 80-tallets begynnelse og innføringen av P3 på 90-tallet. Arkivene har vært mangelfulle, men tidligere Novere fyller tomrommene med historiske anekdoter. Radio Nova surfet på høyrebølgen på 80-tallet, gjorde alt for å løsrive seg fra en mulig NRK-assosiasjon. De festet seg gjennom 90-tallet, med festivaler og ryktet om at arbeid i kanalen var den ultimate inngangen til kultureliten. Men om 00-tallet forteller boken lite.

Almings dokumentariske stil er på sitt beste når den navlebeskuer mediehistorien. At hun har brukt snart fire år på å ferdigstille boken er ikke uten grunn. Alle intervjuene innehar minst én one-liner som for eksempel «det er bedre å nove enn å nave!» og «streitingene går til Universitas». Radiokanalens stemme beskrives med en sjarmerende selvgodhet, dyppet i naivitet og aggressivitet. Bokas selvtillit ligner en 15-årig gutt som nettopp har debutert seksuelt. De spinnville påfunnene til luftens frie krigere er mange. Som da Radio Nova kunne meddele at Nelson Mandela var død, 23 år før han døde. Dagsrevyen var fortvilte og meddelte at «det ringer gråtende afrikanere til oss».

Boken utmerker seg ved å være smal og like indie-preget som radiokanalen. Dessverre er den ofte tørr uten å være tørrvittig, og morsom uten å være humor. Midt i en av de virkelige gode historiene er den vanskelig å legge fra seg, men lysten til å bla over noen sider uten å lese dem melder seg minst like hyppig. Stjålet fra Radio Nova hører kun hjemme under juletreet til en fra Radio Novas gamle medlemslister. Men, som Nova selv har sagt om sine tilhørere: Det er ikke kvantiteten på lytterne som teller, men kvaliteten.

Powered by Labrador CMS