Likhetsillusjonen

Vi er visst mindre like enn vi tror.

*Elite og klasse i et egalitært samfunn

Av: Olav Korsnes, Marianne Nordli Hansen, Johs. Hjellbrekke (red.)

Forlag: Universitetsforlaget

Et egalitært samfunn er et samfunn som tilstreber likhet. Og i Norge oppfatter vi samfunnet vårt som langt mer egalitært enn det andre europeere gjør. Elite og klasse i et egalitært samfunn problematiserer denne oppfatningen på en måte som kan gjøre den til et viktig innspill i en svært aktuell debatt.

Les også: Utklassingen – har vi nådd utjevningens yttergrense?

Antologien, skrevet av ni sosiologer, kommer i kjølvannet av diskusjonen som ble startet tidligere i år av Thomas Piketty. Den er stort sett lettlest og tilgjengelig, og er god til å sette de norske funnene inn i en internasjonal kontekst. Forskerne viser til at de rikeste øker sin andel av den totale formuen i Norge. Og en titt på juristene viser at toppstudentene med arbeiderklassebakgrunn tjener mindre enn middelmådige studenter fra privilegerte miljøer.

Det egalitære paradokset er dermed at vår egalitære oppfatning skygger for faktiske hierarkier og maktforhold. Dette bidrar til å bevare dem. Ingenting står nemlig sterkere enn det som ikke blir stilt spørsmål ved.

Elite og klasse er full av slike innsikter om det norske samfunnet. Forfatterne viser oss nordmenns økonomiske og politiske skillelinjer ved bruk av analyser av registerdata og spørreundersøkelser. Et særlig interessant kapittel ser på hvordan elitene i Oslo segregerer seg i nabolag forskerne kaller «gyldne ghettoer». Et annet svarer overbevisende på det evinnelige spørsmålet: Hvem er egentlig den norske kultureliten?

Middelklassens dissonans blir avslørt i kapittelet til Vegard Jarness. Snobben i oss er i konstant brytekamp med antielitisten. På den ene siden dømmer vi og ser ned på andres kulturelle smak, mens vi på den andre siden har moralske betenkeligheter med å uttale dette eksplisitt.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu mente at den estetiske intoleransen kan være voldsom, og dette viser Jarness til gangs. Utdragene fra intervjuene hans, med det han kaller den øvre middelklassen, kan utløse en skrekkblandet fryd hos leseren. En advokat i 30-årene mener det ville vært «helt grusomt å havne på en øde øy sammen med en sveiser som egentlig bare har lyst til å røyke rullings og snakke om den siste puppemailen han fikk av vennen sin». Rullings og puppemail liksom!

Men hva er likhet? Betyr likhet at det ikke er forskjell på folk, eller betyr det like muligheter for alle med like evner og arbeidsvilje? Norge er heldigvis ikke det første, men denne boka gjør et solid arbeid for å vise oss at vi er et stykke unna det siste også.