Funklende mørke

Stumtjener beviser på best vis at tegneserie også er en kunstform.

Stumtjener

Illustrasjon: Håvard S. Johansen
Illustrasjon: Håvard S. Johansen

Av: Håvard S. Johansen

Forlag: Jippi Forlag

«En morgen jeg laget frokost var den bare der. Den sa ingenting«. Slik åpner den grafiske romanen Stumtjener, og vi blir dratt inn i et univers der vi møter «den» – et uforklarlig mørke.

Den røde tråden – eller sorte, om du vil – i alle de tre historiene, er dette plutselige mørket. Stumtjener forteller om en relativt ung mann som kjenner på en uro som vokser og vokser, om en besatt forelskelse hos en kvinne, og om et samfunn som går fra perfekt til fullstendig helvete. Johansen skildrer kaos og uro på en elegant måte: dramatiske pennestrøk, svarte bobler og ingen farger. Når boken i tillegg visstnok er tegnet rett på papir og uten skisser, blir det hele enda mer imponerende.

Fortellermessig har Stumtjener en god rytme og dramaturgi. Samspillet mellom hva du ser, og hva du leser, er fabelaktig, og måten den novelle-lignende teksten utfyller de mørke tegningene på, beviser på best vis at tegneserie også er en kunstform.

Tidvis blir dessverre «det mørke» og symbolikken for abstrakt, og dermed vanskelig å tolke. Da faller deler av fortellingen gjennom. Men kanskje er det heller ikke meningen å forstå et mørke, kanskje er moralen at det er så abstrakt at det ikke kan fattes uansett.

Selv om du har tre historier å lese, er du uheldigvis fort gjennom. Stumtjener står som et elegant og imponerende verk, med en dirrende uro og et kaos så fascinerende vakkert at det er umulig ikke å føle noe etter å ha lest.