For spesielt uinteresserte

Selv om mye av Tjomlids kritikk åpenbart er viktig og god, klarer han ikke å løfte opp boka til et nivå der det blir interessant utover vitenskapsopplæring og kuriosa.

Placebodefekten

Sakprosa

Av: Gunnar R. Tjomlid

Forlag: Humanist forlag

Bloggeren Gunnar Tjomlid gir i Placebodefekten en lettfattelig introduksjon av vitenskapelig metode og av placebo-effektens potens. Han illustrerer sin kritikk av alternativ behandling med fascinerende funn fra kliniske studier og (tragi)komiske historier om hvordan det kan gå galt når alvorlige medisinske inngrep mangler et alvorlig vitenskapelig fundament. Som at stakkars George Washington døde etter legenes ustanselige tapping av blod fra kroppen hans for å helbrede en enkel infeksjon.

Samtidig går Tjomlid i en felle som er typisk når naturvitenskapen skal forstå fenomener som ikke passer i sitt eget teoretiske rammeverk: Boken appellerer mest til dem som allerede er enige, og som kan det Tjomlid skriver om, mens den jager bort meningsmotstandere. I løpet av bokas snaue 450 sider får aldri alternativforkjemperne forsvare sitt ståsted på en skikkelig måte. Vi får i stedet mange påstander om hva deres holdninger er, ofte uten kildehenvisninger overhodet, eller flere ganger med henvisning til «skeptiker»-nettsteder som Skepsis.no og Quackwatch.com. Iblant blir det hele direkte spekulativt.

Å kritisere alternativ behandling fra naturvitenskapelig hold er en ganske takknemlig oppgave, som har nærmest automatisk troverdighet. Derfor skrus forventingene opp. Selv om det er nok av sjarlataner der ute, og mye av Tjomlids kritikk åpenbart er viktig og god, klarer han ikke å løfte opp boka til et nivå der det blir interessant utover vitenskapsopplæring og kuriosa. Den sentrale kulturelle siden ved alternativ behandling forsvinner litt i en endimensjonal søken etter sannhet, selv om Tjomlid halvhjertet prøver å unngå det.