Anti-antiteater

Nyoppstartede Antiteateret vil lage underholdende teater med 22. juli som bakteppe, og kort tid inn i stykket spøkes det med uttalelser av Anders Behring Breivik. Forestillingen vil oppleves å ha unødvendige ABB-referanser, men disse gis også motsvar.

Dette er heller et stykke om tiden etterpå: Handlingen følger en ung manns oppfatning av mediene som underholdningsformidlere. Det avsløres at han ønsker en medieoppmerksomhet lik ABB, og skaper sin egen nyhetshistorie ved å kidnappe kjæresten og kompisen hun er utro med. En kritisk brodd rettes mot mediehusene, men det er dessverre ikke her hovedvekten ligger.

For dette stykket kunne like godt utgjort scener i en actionfilm. Blant annet benyttes løsskudd irriterende mye i et rom som neppe er større enn 40 kvadrat. Grepet tar verket enda lenger vekk fra mediekritikken som en skulle ønske var et større poeng i stykket. Publikum overlever forestillingen fordi skuespillerne er oppriktig dyktige i tilstedeværelsen og til tider latterlig morsomme. Replikkene faller naturlig, og ensemblet mestrer godt den hverdagsrealistiske spillestilen.

Men talentet drukner i regiens problem med timing. Forestillingen drar ut scener som kunne uttrykt effektive poeng. Kombinasjonen av komedie og alvorlig tema fungerer dårlig når publikum gis lange tenkepauser, men lite å tenke over. Når forestillingen spriker i hva den vil oppnå og for det meste lar publikum humre, er mye av slaget tapt. Så, idet slutten likevel forsøker å gi en slags moralsk pekepinn, virker det svært kunstig og uten kontakt med resten av stykket. Kanskje er Medikus mer en god filmidé enn godt teater.