Ingen stranda hval

Med fare for å skrive som en kvasi-elitistisk øvre-Blindernstudent: Jenny Hval er som Morgenbladet – stabilt god, til tider utfordrende og nokså motstrøms. Hennes andreplate etter hun kvitta seg med «Rockettothesky»-aliaset vil nok være med å kjempe om Spellemannspris-ære til neste år.

Kunstpopmusikeren med det androgyne utseendet er ikke like kompromissløs som på den forrige skiva, og gjør seg mer tilgjengelig på «Innocence Is Kinky». Det til tross: Hun vil nok fortsatt slite med å få noe særlig spilletid på P4. Hennes særpregede stemme har en imponerende dynamikk, og tekstene hennes har fortsatt flust av erotisk tematikk. Strofer som: That night, I watch people fucking on my computer, setter fort standarden.

Sjangermessig slekter Hval på artister og band som PJ Harvey, Radiohead og Anja Garbarek, men er akkurat så «hvalsk» at hun tråkker opp egne sjangerstier. Kanskje er det derfor indienerdenes bibel og livsveileder «Pitchfork» har anmeldt to av låtene fra skiva, og attpåtil merka dem «best new track». Det er velfortjent.

Produksjonen varierer fra sparsommelig akustisk gitarklimpring til røffere partier hvor Hval kjører på for fullt i triformat. Multikunstneren (som i likhet med andre multikunstnere syns merkelappen er dust) har laga et album som er akkurat så variert og dynamisk at det bør interessere langt flere enn alternativjunkies med rikholdig vinylsamling.

Og det er de mange detaljene som gjør at akkurat du bør hvalfarte til å kjøpe skiva på nettopp vinyl. Gjør det.