Straight outta Eikeli
Erik & Kriss er ute med sitt femte album. Vi har hentet inn «Tupac-professor» Knut Aukrust for å bedømme Eikeli-duoens siste verk.
På coveret til Fem står det fire vertikale streker og en linje på skrått, det er tømmermennenes (sic!) klassiske tegn for fem, men det kan kanskje også tolkes som HIT. Hit-maskin, her ligger nøkkelen til deres suksess hos fansen, og den forutsigbare negative omtalen fra kritikerne. De vil være rappere, og de vil selge.
Rap dreier seg om budskap formidlet gjennom rytme og poesi, ofte hardtslående. Sentralt står hiphopens femte element: Kunnskap, og kan vi legge til, erfaringsbasert kunnskap. Rap er heimstaddiktning, kjærligheten til oppvekstmiljøet og de kroppslige, emosjonelle og intellektuelle erfaringer som er knyttet til eget liv. Hele det forslitte «keep-it-real»-kjøret handler jo om lojalitet og røtter. Så spørs det da, hvordan det ligger an med det femte elementet hos E&K;?
Mange av tekstene på Fem kretser om de store sentrallyriske temaene: Om livet, kjærligheten, døden og havet. De er ikke bare rappere, de er diktere, det er deres skjebne. Det er som vi hører en av Norges største og første rappere, Henrik W. i bakgrunnen når de i første låta «Fordi vi må» rapper om hvordan deres hits er et nødvendig resultat av «vår kunstform», om et skjebnebestemt «kall som vi kjenner i sjelen fordi vi må skape for det livet vi lever». Store ord, krevende ord. Men der Wergeland i «følg kaldet» kunne slå seg til ro med «kun en liden venlig flok», er ikke E&K; fornøyd før de er lydsporet av en hel generasjon.
Det er jo her kritikken rettes mot dem, deres driv etter å være mainstream, tjene masse penger, og realisere den amerikanske drømmen. Akkurat det siste er de jo ikke alene om, for det er penger og suksess som ruler, også i hiphop-kulturen. Som den Oslo-aktuelle Nas sier det: «I’m the american dream».
Tekstene er ikke fri for ironi når de rapper om «Vi var et eventyr som aldri ville ta slutt og sa solen skinner alltid på en gla'gutt». Den selvkritiske distansen virker troverdig når de bekjenner at det er digg å toppe hver en liste, «hele landet har blitt Erik og Krisstne». Alternativet til den forutsigbare kritikken av dem som patetiske og sjablongmessige kan være å tolke dem inn i den kjente hiphoprollen «player». Her tar de Eikelifaktoren helt ut, og vekker aggresjon og motstand hos de virkelige OG’s (Original Gangster, red. anm.). Dermed er det kritikerkorpset som havner i rollen som playerhaters. Og da begynner det å likne på noe som handler om lojalitet til røtter og egen stil. I deres litt forslitte kamp mot janteloven, er de rause nok til å spandere på alle, i «denne runden er på huset». Eller som el Axel twitret her om dagen: «de spanderer pils hver gang jeg møter de». Her ligger det både en mulighet og et håp om bedre dager.
Musikalsk framstår Fem i tynneste laget, men som lærer ved UiO leser jeg
alle (student)tekster med et åpent sinn.
Westside ’till I die.