Nest etter bandnavn som er umulige å uttale, som Sunn O))) eller !!!, er den dritteste typen bandnavn de som er vanvittig lange og tilsiktet meningsløse eller interne, som [eksempler utelatt av plasshensyn]. At YPFH er av sistnevnte type er det liten tvil om. De spiller «post–rock», hvilket tydeligvis betyr at de har skikkelig lange låter og at tre av bandets fire medlemmer er oppført med glockenspiel på samvittigheten. De har knapt hørbare tekster, samt årets lengste og døveste låttitler. De er også et band utelukkende bestående av journalistikkstudenter.

Og så er de bra. Det er bare så jævla typisk.

I halvannet år bruker man tid og mental helse på å komme på nye, gjerne subtile og lesbare måter å jekke ned norske debutanter på, pinglete kødder med gitar og fittesmurt ego, og når årets soleklare slaktoffer kommer valsende inn så utrolig laglig til for hogg, så har de noe å by på. Ingen revolusjon, bare litt sånn Grandaddy/Sigur Ros/Built To Spill–greier, som tilfeldigvis er bra. Som tilfeldigvis, på sin egen sjølgode, pompøse og totalt utilfeldige måte, beskriver det post–moderne impulshelvete vi alle lever i på en skikkelig treffende og (grøss!) salgbar måte. Årets norske plate hittil. Takk skal dere faen meg ha.