Langt fra ute på vidda

Hva tenker du når du hører sjangerbeskrivelsen «dansbar viddeblues»? Presseskriv er nå en gang kjent for å være flåsete og små-pretensiøse, men Atlanters beskrivelse av egen musikk er ikke langt ute på viddene. Legg til en dose kraut-rock, drivende rytmer og fine vokalharmonier så begynner du å få en idé om bandets lydbilde.

Atlanter oppgir selv ørkenblues-artister som Tinariwen, Ali Farka Toure og Bombino som inspirasjonskilder. Har du aldri hørt om disse betyr det ingenting. Bandet har spilt inn ei skive som vil fengsle kulturkråker på 50, indie-snobbene, så vel de som ellers har låst radioen sin på P4.

Albumdebutantene er en del av kretsen rundt produksjonsnestor Øyvind Røsrud Gundersen, som også har produsert skiver for Hanne Kolstø, Siri Nilsen og Jens Carelius. Det merkes at han har hatt en finger med på plata: Lydbildet er detaljert uten å være overlesset og eksperimentelt uten å bikke over til å høres ut som et band med klippekort på samtidsmusikkfestivalen Ultima. Arild Hammerøs gitarspill utmerker seg spesielt med fine og ofte kledelig korte slide- og klangpartier. Dessuten skriver wonderboy Jens Carelius nok en gang sterke vokalmelodier.

Atlanter gjorde lurt i å gi ut plata mens vinteren ennå ikke helt har sluppet taket. Dette er en plate du trolig vil få lyst til å dra fram igjen den delen av året det er mørkt og du er ferdig for dagen på lesesalen. Carelius og co. selv sier de er et utpreget konsertband. Da vet du hvor du skal være førstkommende fredag: på viddeblues-treff på Blå.