I blues skal du ha noe på hjertet. Og selv om presseskrivet prøver å selge Soulified som en farlig hybrid av gangstajazz, elektronika og blues, og selv om Ronnie Jacobsen begynner sin takketale til folk og fans på siste låt med «yo, yo, yo», dreier dette seg i bunn og grunn om en bluesplate.

Dette blir et problem. For Jacobsen klarer ikke å kommunisere lidelse og lengsel slik en god bluesmann skal. Han prøver, det skal han ha, men det tar ikke av. Her og der, for eksempel på «Told You So» er det tendenser til sug av den gode sorten, og ikke tenk koffert nå, men stort sett blir det kjedelig. Det er ikke nødvendigvis påtrengende jævlig, men det er ikke bra heller. Bare pregløst, åttitallsnostalgisk «adult contemporary» uten et fnugg av den faren presseskrivet lover. Nå er det i og for seg ikke en ny ting at presseskriv har lite eller ingen forbindelse med tingenes faktiske tilstand, og det hadde vel vært lite strategisk å innlede skrivet med «I 2005 rocker undergrunnsblueslegenden og crossoverfantomet Ronnie Jacobsen verden med et album som er omtrent like spennende og lite forutsigbart som vassgraut», men ærlig talt.

Ronnie Jacobsen er utvilsomt en kløpper på gitar. Men han er ikke så bra at han klarer å spille unna det faktum at plata hans egentlig mangler innhold.