Joda, de finnes fortsatt, Oasis. Aldri mer kommer de til å herske slik de gjorde da Morning Glory var årets tøffeste plate og Liam og Damon var verdens mest berømte uvenner, men den forrige plata, Heathen Chemistry, var faktisk beintøff.

Er det noe bra denne gangen da? Vel, så som så. Liam høres like gretten og tøff ut som alltid, men låtene, låtene, Noel, de er faktisk litt dølle. Selvsagt finnes det et par unntak, men likevel. Denne skiva er like jevnt anonym som Be Here Now, og den hadde i det minste kanonlåta «Stand By Me». Dette er den første Oasis–skiva uten en eneste sang som oppfordrer til uhemmet allsang, og uten Noels fantastiske tekster, hans «Live Forever» og «Don\'t Look Back in Anger», er Oasis bare nok et rockeband med en sint vokalist.

For ti år siden var Noel Gallagher den beste låtskriveren verden hadde sett siden bollesveisene fra Liverpool, men denne gangen har han ikke fått det til. Kanskje er det derfor bare halvparten av låtene her er signert Noel. Den beste låta, «Turn Up The Sun» – som faktisk er rimelig ålreit – er det symptomatisk nok Andy Bell som står for. Avslutningslåta, «Let There Be Love» er i det minste klassisk Oasis, så det ender i hvert fall godt.

Greit nok. Men heller ikke mer.