Monkfish er et band som lever etter prinsippet «selvgjort er velgjort». De har nemlig mikset og gitt ut denne doble EP’en uten å ha noen platekontrakt. Skandaløst. For denne rocken vil gjøre deg og stereoanlegget ditt til gode venner.

Det mest slående er de særdeles fete gitarintroene som innleder begge EP’ene. Den på B–sida har et driv, presisjon og intensitet som mange fullvoksne rockealbum bare kan drømme om. Når du hører introene, gleder du deg til å høre resten. Men de høye forventningene blir bare tidvis innfridd. Noen partier tvinger nemlig frem både luftgitar og –trommer, mens andre igjen er på kanten av direkte kjedelige. Slik blir Monkfish av og til på høyde med forbilder som Smashing Pumpkins og Red Hot Chili Peppers, men de subber noen ganger nede blant gitarbroilerne du kjente på musikklinja. Lydbildet bærer dessverre noe preg av at bandet mikser selv, for ulike instrumenter og vokal sloss tidvis litt for mye om oppmerksomhet og plassering.

Monkfish har levert en totalpakke som tidvis delikat kombinerer rockens energi med bluesens følelse og presisjon. Slik blir det sterk musikk av. Gi de en platekontrakt, for disse bør vi få høre mer av.