Glupske debutanter

En fiktiv Ipod-reklame laga av progfans går slik: «Med Apples nye 160gb Ipod kan du høre på førti av favorittprog-låtene dine». For selv om Oslo-bandet The Glutton selv kaller musikken sin post-prog, er modersjangerens kjennetegn sterkt tilstede: lange låter (de to første låtene klokker inn på 25 minutter totalt), komplekse rytmer og uforutsigbare låtstrukturer.

Albumet består i god prog-stil kun av fem låter, og de tre første låtene tar lytteren med på gitar- og synthdrevne partier som får tid til å bygge seg opp, før bandet drar det hele ned på nytt. Og så opp igjen. Det er krevende musikk, men den i all hovedsak Blindern-baserte kvartetten faller ikke for fristelsen til å fylle det nesten utelukkende instrumentale albumet med meningsløst lange virtuose soloer eller låter som er minst tre minutter for lange. Kanskje er det derfor bandet selv kaller musikken sin post-prog. The Glutton insisterer på at du er tilstede som lytter.

Fans av The Mars Volta får sin dose på denne plata i de tre første låtene, samtidig som de to siste låtene på plata befinner seg i det rolige, melankolske lydbildet Sigur Rós holder til. Heldigvis unngår Oslo-bandet at låtene glir over i det skjøre og sentimentale hjørnet, slik islendingene har en lei tendens til å gjøre. Dette er altså ikke mp3-på-t-banen-musikk, med mindre du ikke bryr deg om å høre detaljrikdommen på skiva.

Plata kommer ikke på vinyl, men ta nå i hvert fall og hør skiva på et anlegg som yter musikken rettferdighet. Klarer bandet å levere i konsertsammenheng bør The Glutton bli et band flere enn prog-sekten får øynene opp for.