Midt på balsatreet

Det er ikke noe å utsette på ambisjonene til det norske popbandet Heyerdahl. Første og største del av deres nye plate ØEN ble spilt inn i Kråkenes fyrhus, et fyr bandet leide innerst i havgapet på Stadt, mens de spilte inn resten i Paris. Bandmedlemmene har spilt i alt fra Beezewax til Hiawata!, men har nå samlet seg rundt dette prosjektet. Hva er resultatet?

Mye i Heyerdahls musikk minner om 80-tallet. Trommene er trigget i A-ha og Alphaville-stil på flere av låtene og den flittige bruken av synth er med og løfter lydbildet opp på et svevende, drømmende 80-tallsplan. Spesielt på hiten «Mirage» ligger tunge synther som en grunnmur i musikken, og lekende trommer er langt framme i lydbildet. Låta er som laget til P3, men går nok i glemmeboken etter noen uker, heller enn at den ruller og går i ukesvis. Så unikt og fengende er ikke dette. Vokalist Kenneth Ishak sliter med troverdigheten og ofte høres Heyerdahl bare ut som flinkispop – smart skrudd sammen, men med manglende budskap. Slikt blir kjedelig om det ikke er enormt fengende, og det er det sjelden her.

Bandet trår opp mange oppgåtte stier, med mange kjente lyder og vendinger. Men, de gjør også noen interessante grep. Forfatter og dikter Bård Torgersen avslutter låtene «Shadows», «Beast», «Blood» og «Emerald the Killer» med vakre verselinjer på norsk, akkompagnert av det som høres ut som sampler fra havet. Det drar synthmusikken ned igjen på bakken og blir en fin kontrast.

Alt i alt kommer Heyerdahl seg over havet, men jubelen er meget avmålt.