Ikke «hit» nok

All American kan by på en rekke fengende pop-rock låter, men er de fengende nok? «Pay the Price» får deg kanskje til å hoppe og skrike i kor med Steven Ray Wilson, men ikke i all evighet. Det har noe med sjangeren å gjøre, som barn av stadionrocken gjelder det å levere hitlåter som skal klore seg fast i hjernebarken.

Superfamily har beholdt det varme organiske lydbildet vi har hørt tidligere. På «Some Girls» og «I’m on Your Side» er det flettet elektronikaelementer inn i den eksentriske pop-rocken. Dronete gitarlinjer, hissige skarptrommer og svevende synthesizere gir klare assosiasjoner til 80-tallet. Hensikten er kanskje å krydre et allerede etablert sound, men det tilfører dessverre ikke noe nytt eller spennende i sammenhengen. De fleste låtene bærer preg av at «dette har du hørt før». Steven Ray Wilsons karakteristiske stemme er familiær, og Brandon Flowers og The Killers sine hits sniker seg frem i hukommelsen. Hvorvidt det er bra eller dårlig er for så vidt opp til den enkelte å avgjøre.

Superfamily har igjen tørka støv av glam-pop-rocken, og gamle The Ark-fans kan nok glede seg over «Don’t say a single word». Skranglete trommebeats setter i gang «Our Hometown», og liksom skitner til det ellers klare soundet som dominerer albumet. Det varer ikke langt ut i låta, men er et friskt pust på plata.

Digger du ikke Superfamily fra før blir du neppe frelst av dette albumet, og låter de har levert tidligere har nok strukket seg lenger opp mot stjernehimmelen. All American ender derfor opp som et helt ok poprock-album, med et godt gjennomarbeidet lydbilde og til tider fengende vokallinjer.