Kjølig ullgenserpop

I opptakten til årets kaldeste måneder slipper Therese Aune et album som skal varme oss i sjela. Men har hun tatt høyde for hvor kald den norske vinteren faktisk kan bli?

Aunes melankolske univers er i høyeste grad eventyrlig. På låta «Chameloon» omkranser strykveggene taktfaste toner fra klaver, og stramme trommer drar låten fremover. «Broken bird», den siste låta på plata, skiller seg ut ved at vokalen er trukket langt ut i bakgrunnen, og stryket er på sitt mørkeste. Aunes stemme kan minne om en lavmælt Susanne Sundfør, mens kompet til tider har anstrøk av Sufjan Stevens lystige melankoli og Fiona Apples drivende kammerpop.

Hele plata lider likevel av en litt for skoleflink vellyd. Stryk, trekkspill og klaver er satt sammen i vakre harmonier, men musikken blir altfor gjennomprodusert. De fleste av låtene høres helt riktige ut, så riktige at det blir intetsigende.

«Through the darkness» er en av låtene som bryter med denne veloppdragenheten. Her leker Aune med vokal og teksten formidles på et råere vis – resultatet blir at låta ikke oppleves like kalkulert som de andre. Flere spor som dette ville løftet plata.

Billowing Shadows, Flickering Light

er plassert i en sjanger hvor personlighet er ekstremt viktig: Du skal få lyst å sitte i lenestolen helt alene, inntulla i et ullteppe og høre på plata om og om igjen. Hadde den ikke vært så polert, ville nok lidenskapen i musikken kommet bedre frem og varmet norske vinterhjerter. Dessverre blir plata så flink og riktig at de magiske øyeblikkene uteblir.