Klovnen på verket

Du skal ha et formidabelt svartsinn for å ikke la deg sjarmere av Julian Berntzens 60-tallsnostalgi. 31-åringen fra Bergen gjør et iherdig forsøk på å trekke lytteren inn i sitt parallelle univers, byen Waffy Town. Og stort sett greier han det, selv om sikkert halvparten av dem som kommer til å høre på musikken, gjør det først og fremst fordi det er sterke låter, ikke fordi det er noe så sjeldent som en norsk konseptplate.

I multi-instrumentalisten Berntzens tekster følger vi de to klovnene som har gitt opphav til albumtittelen. Tekstene er stort sett sære på den riktige måten. Det samme kan sies om lydbildet. Det er umulig å komme unna Beatles som en naturlig sammenligning med Berntzens musikalske landskap. Pop-psykedelikeren har tatt noe av det beste med fordums poplåter: Han holder de fleste av låtene på under tre minutter, og gir oss deilig konsentrert popeliksir, for eksempel med den utrolig fengende låta «Snowglobe».

Låta får det til å rykke i dansefoten på samme måte som musikken til elektrokongene Lindstrøm eller Todd Terjes. De svake låtene glimrer også med sitt fravær, og og skiva holder jevnt over høyt nivå.

Årets album avslutter triologien om livet i Waffy Town. For åtte år siden solgte førsteskiva 25 000 eksemplarer og sikret Berntzen en Spellemannspris som årets nykommer. Selv om albumet som format er døende, får vi håpe Berntzen fortsetter å være motstrøms, og starter en ny triologi. Kanskje kan han bli Norges Sufjan Stevens og lage en plate for hvert fylke.