Dop, damer og depresjoner
The Weeknd er en suveren elsker, skal vi tro fyren selv, men han har nok av annet å stri med.
De fleste bravado-skrytende, damenedleggende gutta i R&B-; og soulsjiktet synger damene i senk for deretter å bringe dem til klimaks. The Weeknd vil gjøre det samme, men faren er stor for at han bryter sammen på sengekanten etter fullført akt i en blanding av angst, selvforakt og doprus. En kan kanskje si at han er en mer realistisk eller menneskelig figur enn mange av hans kontemporære sjangerkolleger. Og med menneskelighet følger det uunngåelig et mørke.
Han debuterer med et trippelalbum i ekte George Harrison-stil.
Ikke alle har vent seg til vår nye medie- og musikkhverdag, der gratisutgivelser og digitale mixtapes ofte kan være vel så relevant som mer «offisielle» utgivelser. Mange blir fortsatt forvirret over ikke å kunne finne hypede og kritikerroste artister tilgjengelig i platebutikken. The Weeknd slapp i tidsrommet mars til desember 2011 hele tre album gratis på nett. Nå gis disse albumene ut fysisk, samlet i en nett liten boks. Han debuterer med et trippelalbum i ekte George Harrison-stil.
En utgivelsesfrekvens på tre album i året er bemerkelsesverdig i seg selv, og hentyder til svunne tider der (uten sammenligning forøvrig) artister som The Beatles, Black Sabbath, The Rolling Stones og en haug med andre måkte ut høykvalitetsalbum i et enda høyere tempo. Dette er åpenbart fordelen med at The Weeknd inntil nylig har operert fritt fra et plateselskaps tvangstrøye. Han har beholdt full kunstnerisk frihet og integritet. Da Universal signerte ham hadde han allerede en ferdig trilogi i bagasjen.
The Weeknds musikk er storslått samtidig som den er svevende og drømmende. Han formidler en ømhet og desperasjon som få av hans konkurrenter kan matche. Dette er dyster R&B; som går utover de vanlige «supermann elsker»-temaene. Tunge og skarpe syntetiske trommer og et kjølig og klaustrofobisk lydbilde er gjennomgående for alle tre albumene.
House of Balloons er den første av platene – og den beste. Her kombineres den deprimerende dekadansen i tekstmaterialet med musikalsk hitpotensiale. Thursday er marginalt dårligere, men holder også meget høy kvalitet. Den tredje, Echoes of Silence, åpner kruttsterkt med en helt enormt bra cover av Michael Jacksons «Dirty Diana», men taper seg mot slutten. Hører man Trilogy som ett album kan man risikere en overdose med mørk og slibrig R&B.; Som en samling av tre enkeltstående album er det derimot et musikalsk produkt av meget høy klasse.